Hvordan tør de, egentlig?

Tirsdag 15. mai offentliggjøres regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Utover de 800 millionene som Jens & Sylvia og de bevilget tidligere i år, er det uttalt at sykehusene ikke får mer i denne runden - selv om det trengs ytterligere en milliard for å opprettholde dagens aktivitetsnivå, tilbud og sykehusstruktur.
Hvordan tør de fortsette underfinansieringen, egentlig? Hvordan kan regjeringen, i et valgår, la den uverdige sparekniven henge over små og store sykehus?
Jeg vet jo at det er lokalvalg, men sentral politikk rammer lokalt. Og nettopp sykehus er en sak som engasjerer sterkt lokalt. Så ulike opposisjonspartier som Rødt, Kystpartiet og FrP viser til Folkebevegelsens krav om at sykehusene må få tilstrekkelige midler. Til Aps landsmøte var det levert inn forslag om å styrke sykehusenes økonomi og sikre strukturen. Men grasrota nådde ikke frem. Jens & Sylvia & de lytter ikke. Flertallsregjeringens politikk tvinger helseforetakene til å sommerstenge fødetilbud og sykehusavdelinger, fortsette sentraliseringsprosessene, utsette oppbygging av rehabiliteringstilbud, fryse vedlikehold av bygninger og utstyr osv.
Men hvordan tør de, egentlig? Det skjønner jeg ikke …