Pengebruken i norsk helsevesen

LESERINNLEGG I VESTERÅLEN ONLINE 10. AUGUST, AV GUNNVALD LINDSET, REGIONSKONTAKT I FOLKEBEVEGELSEN FOR LOKALSYKEHUSENE:
I et leserinnlegg i flere aviser i sommer der Anna Ljunggren, stortingsrepresentant for Ap, angriper Høyres helsepolitikk, skriver hun følgende: ”På under ett tiår har vi doblet pengebruken i sykehusene fra rundt 50 mrd til over 100 mrd i året”.

Jeg blander meg ikke inn i diskusjonen mellom Ap og Høyre, men Ljunggren har i likhet med de fleste et feilaktig bilde av veksten i pengebruken til sykehusene. Konsulentselskapet Econ Pöyry laget på oppdrag for Legeforeningen en analyse av realveksten fra 2002 til 2008 i utgiftene på statsbudsjettet til spesialisthelsetjenesten. Noe av bakgrunnen var nettopp at politikere og helsemyndigheter viser til en nærmere dobling fra 53 milliarder i 2002 til 103 milliarder i 2008. Analysens oppgave var å anslå hvor mye av økningen som skyldtes nye oppgaver, lønns- og prisstigning, og hva som var reell vekst. Hovedkonklusjonen var en reell økning på 6–8 milliarder kroner, noe som ga grunnlag for en aktivitetsvekst på i størrelsesorden 1,5–2 prosent pr år. I en lignende undersøkelse konkluderte SINTEF med en årlig realvekst pr. innbygger på 1,6 prosent. 15. mars i år ble rapporten "Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer" lagt fram. Rapporten er laget på oppdrag fra Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL) og skrevet av professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni Hagen i Fagforbundet. I rapporten analyseres tallene som myndighetene bruker fra OECD-rapporter med statistikker over helseutgiftene i forskjellige land. Rapporten dokumenterer at tallene er grovt misvisende fordi de inneholder tre store feilkilder: Den første er at OECD-tallene ikke korrigerer for ulikheter i reallønnsnivå mellom landene. Den andre er hvordan helseutgifter defineres: Dette varierer fra land til land. Det gjelder særlig utgiftene til langtidspleie. Norge registrerer dem i all hovedsak som helseutgifter, mens andre land registrerer dem som sosiale utgifter. Den tredje feilkilden er knyttet til registrering og måling av personell. Der er problemet at det som f. eks. defineres som sykepleier varierer fra land til land og at personell måles ved å telle ansatte og ikke årsverk. Omfanget og registreringen av deltidsstillinger kan variere sterkt mellom landene, så hvis en skal ha mulighet for å få sammenlignbare tall er et minimumskrav at det som registreres er årsverk.

I rapporten heter det: ”Det blir et stort problem når norske helsemyndigheter og flertallet av norske helseøkonomer har brukt OECD-tallene uten å ta hensyn til de tre problemområder. Dette har bidratt til å gi politikerne et uriktig bilde av ressursbruken i norsk helsetjeneste sammenlignet med andre land. Dersom fagmyndighetene er kjent med disse sammenligningsproblemene så representerer dette misbruk av tall. De kan mistenkes for å krisemaksimere for å oppnå et eller annet som folk flest ikke liker, for eksempel nedbygging av gode lokalsykehus. Hvis de ikke kjenner til sammenligningsproblemene er det kanskje enda verre, for da mangler de viktig innsikt”.

Dette er svært alvorlig og derfor bør både stortingspolitikere, journalister og andre lese rapporten fra KIL for å skaffe seg et mer sannferdig bilde av forholdene både på dette og andre områder. Når vi ser på andelen av bruttonasjonalprodukt (BNP) som går til helse, ligger Norge langt nede på listen over dem som bruker mest. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt aller lavest vekst i helseutgiftene de siste 10 år. Gjennomsnittet for OECD-landene var på 4,1 prosent pr. år, mens veksten i Norge var på 2,4 prosent. Det er lavest av alle nordiske land og bare to av alle OECD-land har hatt lavere vekst enn Norge. Med unntak fra den voldsomme økningen fra 2001 til 2002 som følge av helseforetaksreformen, så har helseutgiftene vokst langt mindre enn BNP og stort sett bare med halvparten av den veksten vi har hatt i privat forbruk.

• Les innlegget i VOL (Vesterålen Online) ved å klikke her eller på overskriften.