KRONIKK I AFTENPOSTEN 20.10.2011 AV RANDI ROSENQVIST- PSYKIATER OG RETTPSYKIATER: Vi får altfor mye svada: banale, uspesifikke, politiske honnørord når vi ber våre ledere om å forklare hva de ønsker.
I de siste uker har vi i alle medier vært vitne til to andre kulturer som snakker totalt forbi hverandre. Leger og sykepleiere har beskrevet en kritisk situasjon ved Oslo universitetssykehus, mens eieren har parert dette med formuleringer som «her må vi ta noen grep» og «dette blir en krevende omstilling». Det virker som om de to partene kommer fra hver sin planet.
Avstand
Gjennom et yrkesliv i det offentliges tjeneste har jeg gang på gang bekymret meg over den avstand som er mellom produksjonssiden i institusjoner som sykehus, universitet, fengsler og de politikere som har det øverste ansvar. Denne avstanden må minskes dersom vi skal klare å øke vår offentlige produksjon.
Lojalitet
Det legges inn mange administrative nivåer mellom de som står for produksjonen og den politiske ledelsen. Disse nivåene er tilsynelatende mer opptatt av å være lojale til den politiske ledelsen enn til det fagfelt og de oppgaver de skal forvalte. Jeg ser også at politisk erfaring i mange tilfeller må ha vært utslagsgivende når sentrale stillinger skal besettes, fagkunnskap synes mindre viktig.
Dette behøver ikke være galt dersom lederen er lydhør for det som blir presentert nedenfra. Jeg har gang på gang opplevd at så ikke er tilfellet. Når man som fagperson har påpekt mulig negative konsekvenser av den politikk og prioriteringer som er ført, blir man satt på plass. Jeg har opplevd å ha påpekt en negativ konsekvens, og blitt parert med at man ikke må sette statsråden i forlegenhet, eller en moralsk oppfordring: nå gjelder det å være lojal mot de politisk fattede vedtak. Jeg har også hørt at helsearbeidere som bekymrer seg for at omorganiseringer og innstramninger kan gå ut over forsvarlig pasientbehandling får høre at det gjør det ikke, for helsepersonell er forpliktet til å gi forsvarlig behandling.
Konsekvenser
Det er klart at politiske vedtak skal følges, men alle vedtak har konsekvenser. Jeg tenker at mellomledere, tillitsvalgte og andre fagpersoner viser sin lojalitet til oppdragsgiver ved å melde fra oppover hvilke konsekvenser ulike bestemmelser har fått eller kan komme til å få. Da må ledelsen ta den informasjonen like alvorlig som de forventer at deres bestemmelser blir tatt. Jeg ser ikke bort fra at de mellomledere blir foretrukket som ikke plager sine overordnede med bekymrede eller kritiske bemerkninger. På det vis klarer en byråkratisk pyramide å være en buffer mellom det ubehaget som finnes i bunnen av organisasjonen og den øverste ledelsen.
Som en av de klinisk arbeidende, er det uakseptabelt om jeg skulle avvise ledelsens rett til å sette rammer for virksomheten. Men ledelsen må ha en realistisk forståelse av hva virksomheten kan og ikke kan, innenfor de vedtatte rammer. Jeg synes vi får altfor mye svada: banale, uspesifikke, politiske honnørord når vi ber våre ledere om å forklare hva de ønsker.
Samme språk
Offentlig virksomhet er omfattende. Det er alle steder et administrativt byråkrati som må snakke samme språk, eller i hvert fall forstå det språket som virksomhetens fagpersoner har. På samme vis kan man ikke være fagidiot og ikke forholde seg til de administrative rammene. Den kulturkløften som i dag er mellom disse to deler av virksomhetene kan være helt drepende for videre utvikling. På samme vis som naturvitenskapen og humaniora har lært å nyttegjøre seg hverandre, må politisk byråkrati og produksjonsenheter være i en bedre dialog for å oppnå en positiv utviklingen av det offentlige Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar