onsdag 20. november 2013

DEBATT: Leverer Norge uriktige helsetall eller «tulltall» til OECD-rapporten?



DEBATTINNLEGG I DAGENS MEDISIN 18. NOVEMBER 2013
AV BJØRG MARIT ANDERSEN, PROFESSOR DR MED

SENIORRÅDGIVER Ingrid Sperre Saunes skriver i Dagens Medisin (18/2013) at Kunnskapssenterets tolkning av OECD-rapporten Health at a Glance 2012 (1) ikke er sammenfallende med min (2). Jeg antar at vi har sett på den samme OECD-rapporten.

Mitt ståsted er at helsetall og -statistikk, om de er riktige i seg selv, kan lyve, misbrukes, tilsløre fakta - eller misforstås. Derfor må tall fra OECD tåle offentlighetens lys, diskuteres og ikke minst undersøkes og tolkes (2).

POLITIKER-MANTRA. Ingrid Sperre Saunes gjentar helsepolitikernes «mantra» gjennom mange år, at: «Norge har de høyeste helseutgiftene per innbygger i Europa målt per capita». Dette har medført at våre helsepolitikere/byråkrater benytter enhver sjanse til uhemmet å gjennomføre en grisk, uforsvarlig og ukritisk innsparingspolitikk i navnet til New Public Management (NPM).

Derfor er det en vedvarende krise i alle nivåer av helsevesenet. Politikerne kan ikke komme seg unna dette faktum. Uansett årsak - villet eller ikke villet - mener jeg at den norske befolkningen konsekvent er ført bak lyset de siste ti-femten årene, og at helsevesenet har vært og er sterkt underbudsjettert (2). Dette viste jeg til i min artikkel og forklarte hvorfor, noe jeg også har gjort tidligere (2,3).

FEIL BRUK AV HELSEDATA? SSB leverer helsetall til OECD som lager årsoversikter for 35-40 OECD-land. Slike tall kan bli brukt på feil måte i helsedebatten, mener forsker Erling Holmøy i SSB (4). «En viktig grunn til at Norge kommer så høyt opp når det gjelder helseutgifter per innbygger, er at lønnsnivået er høyere i Norge enn i andre land», sier Holmøy (4).

Dette blir støttet av forvaltningsøkonom Bjarne Jensen, helseanalytiker Terje L. Berstad og statistikksjef Anders Taraldset i Den norske legeforeningen - og av Eurostats kjøpepariteter (4,5).

NÆRT BUNNSJIKTET. Våre helseutgifter går til langtidspleie; 29 prosent, og andre dyre budsjettposter, som pasienttransport og bygg- og eiendomsforfall, som registreres ulikt mellom medlemsland. Utgifter til praktisk pasientbehandling ligger derfor trolig nært bunnsjiktet i Europa.

Norge har høy forekomst av kreft; 608/100 000 hvert år, og ligger på 29.-plass av 35 mulige. Dette gjelder de store kreftsykdommene, som brystkreft, prostatakreft og kolorektal kreft. Dødeligheten er også høyere enn i mange andre land og står ikke i stil til «verdens rikeste land». Noe kan være relatert til lav innsats på forebyggende medisin og et dårlig helsetjenestetilbud.

FAKTA. Å skille ut fakta, er noe annet enn å snu på fakta. Tolkningene fra Sperre Saunes endrer ikke alvoret i innholdet. Det er skrikende mangel på behandlingsplasser og svingdørsproblematikk. Når hun mener det er «institusjonelle forskjeller i organiseringen av helsetjenesten» som ligger bak ulikheter mellom land i pengebruken, slår det beina under Kunnskapssenterets konklusjon: «Med helseutgifter per innbygger godt over gjennomsnittet for alle europeiske OECD-land, er det rimelig å spørre seg om den norske helsetjenesten yter tilsvarende mer» (7).

Da må man spørre etter fakta. Det er lett å «jukse» med usikre tall og kaste blår i øynene på befolkningen, inkludert norske pasienter.

• LES INNLEGGET, MED LENKER, REFERANSER OG KOMMENTARER I DAGENS MEDISIN 19/2013 VED Å KLIKKE HER


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar