BT-kronikk: "De gjør det for å spare penger"

DEBATTINNLEGG I BERGENS TIDENDE, AV ONKOLOG BAARD-CHRISTIAN SCHEM, HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS

Utsagn om at ressursbruken i norsk sykehusvesen «nesten er doblet siden 2002» er vanlige både fra politikere og medier. Men stemmer det?

BT skriver på lederplass 28. august: «... hva er det mest markante som har skjedd norsk sykehusvesen etter at staten overtok? Det er den eksplosive kostnadsøkningen. Norske sykehus har etter 2002 fått tilført pengesummer som de under det fylkeskommunale regimet bare kunne drømme om.»

Avisen er ikke alene om slike påstander. Utsagn om at ressursbruken «nesten er doblet siden 2002» er vanlige både fra politikere og medier.

Er disse påstander riktige?

Ikke nødvendigvis. Det som avgjør hva sykehus får tilført av ressurser er ikke hvilke kronebeløp som står i et budsjett. Det avgjørende er hva man kan få av innsatsfaktorer som bygninger, utstyr, forbruksmateriell og kompetent personell for disse pengene.

Like viktig er at en budsjettøkning som i sin helhet må brukes til nye pålagte oppgaver ikke representerer noen kapasitetsøkning.

Melk og honning
La oss tenke oss at «Avishuset BT» i årene etter 2002 har hatt et kraftig økende driftsbudsjett. Sett utenfra flommer det av melk og honning. Merkelig nok er livet i avishuset likevel ikke lett: Man har fått overført ansvar for driftsutgiftene til fem lokalaviser. Kostnader til papir, trykking, distribusjon, lønninger og pensjonsavsetninger har gått kraftig opp.

Reglene er endret slik at store utgiftsposter til avskrivning av bygninger og utstyr er tatt inn i regnskapet.

«Eksplosiv kostnadsøkning»
Kun en brøkdel av den imponerende budsjettøkningen er dermed igjen til forbedringer av den store regionsavisen BT, der man i hele perioden har suget på labben og gjennomført ubehagelige omstillinger. Redaktøren vil i denne situasjon neppe akseptere som faktum at avisen BT har hatt en «eksplosiv kostnadsøkning».

Tilsvarende dette har hvert av de regionale helseforetak (RHF) etter starten i 2002 fått overført ansvar og utgifter for rusbehandling, pasienttransport og en rekke nye og særlig dyre legemidler.

Større ansvar
De har fått økt økonomisk ansvar ved kjøp av laboratorietjenester, røntgentjenester, og opptrening/rehabilitering. Utover dette er det økonomiske ansvar for pasientskadeerstatninger og utenlandsbehandling overført. Uansett god begrunnelse dreier dette seg om å flytte oppgaver og utgifter, ikke å tilføre nye ressurser.

Men det stopper ikke her. Prinsippene for regnskapsføring er endret. Sykehusene må dekke avskrivninger over eget budsjett. Igjen kan dette være fornuftig, men de regnskapsmessige utgiftsøkninger gir ingen økning av disponible innsatsfaktorer.

Reell vekst?
Endret regnskapsføring av pensjonsinnbetalinger har økt kostnadene i budsjettene. Samtidig har det vært en kraftig reallønnsøknings i sykehus som i arbeidslivet for øvrig. Endelig har folketallet i Norge økt med over 200. 000 siden 2002.

Hva blir så igjen til reell vekst av innsatsfaktorene i sykehus etter at det er tatt hensyn til endringene beskrevet over? To fagmiljøer har undersøkt dette: – SINTEF med sin SAMDATA-rapport for 2008 og ECON med en rapport laget på oppdrag fra Legeforeningen. I kortversjon konkluderer SINTEF med en årlig realvekst pr. innbygger på 1.6%, mens tilsvarende tall fra ECON er 1.5%. I sum kan vi konkludere med at realveksten av innsatsfaktorer pr. innbygger til spesialisthelsetjenesten fra 2002 frem til dag har vært 10-12%.

«Reparasjonsalderen»
Selv om eldrebølgen ikke er kommet ennå, er den befolkning sykehusene skal gi tilbud til i raskt endring. Store etterkrigskull passerer 60 og går for alvor inn i «reparasjonsalderen». Den stor velstandsøkning også etter 2002 hever standardkravene folk flest stiller i sykehus. Helsereformen i 2002 inneholdt helt ny lovgivning med langt større vekt på pasientrettigheter og rettsliggjøring av aktivitet i sykehus. Dette har mange positive konsekvenser, men det koster.

Ikke minst foregår med medienes medvirkning en økende medikalisering av hele samfunnet. Det betyr at stadig mer av det som er problematisk i menneskers liv oppfattes som medisinske tilstander som best kan møtes ved å bygge ut nye helsetjenester.

Bølge av nye metoder
Den medisinske forskning og det medisinsk-industrielle kompleks leverer en bølge av nye metoder som ikke bare krever kostbare medikamenter eller avansert utstyr. Metodene er gjerne meget arbeidskrevende, krever høyt kompetent personell og en stadig mer komplisert organisering.

I offentlig debatt er det riktignok en utbredt enighet om at det ikke er mulig å gi alle uansett forventet nytte det absolutt nyeste, beste og dyreste.

Problemet er at denne enighet bare varer så lenge man diskuterer prioritering på et fjernt, teoretisk og ufarlig nivå.

Den ultimate dom
Massemediene tar gjerne opp debatten med to vinklinger: Den første brukes når man skriver om sykehusøkonomi i stort, som i BTs leder 28 august. Budskapet er at budsjettdisiplin skal ha første prioritet og at overskridelser må få konsekvenser for de ansvarlige. I seg selv er det et helt greit standpunkt.

Rundt neste sving skriver de samme medier så om kritikk og manglende tilbud knyttet til enkeltmennesker eller bestemte pasientgrupper. Men nå er vinklingen endret: Det er plutselig blitt helt irrelevant hva ting koster og det er umoralsk å overhodet trekke inn økonomi.

Den ultimate moralske dom mediene kan rette mot et sykehus i slike enkeltsaker er at «de gjør det for å spare penger».

Fordummende journalistikk
Sykehusets problem er at hvis man ikke kan begrense utgiftene til hver av de mange enkeltaktiviteter som i sum utgjør sykehuset drift, så blir det heller ikke mulig å holde kontroll på de samlede utgifter og kanalisere midlene der de gjør størst nytte. En journalistikk som forutsetter at sykehusene bare kan melde seg ut av denne virkelighet er fordummende. Jeg slutter aldri å undre meg over at ellers seriøse redaktører fortsetter å ta ansvar for denne type selvmotsigende helsejournalistikk.

Medias faktafeil
Dagens sykehusbudsjetter gir ikke et overdrevent bilde av utgiftene. Snarere var mange utgifter og skjevfordelinger skjult slik budsjetter og regnskaper var før 2002. Sykehuseier og befolkning skal heller ikke slutte å forvente at det skal komme mer ut av eksisterende bevilgninger til sykehus.

Derimot er det en faktafeil å hevde at sykehusene etter helsereformen i 2002 er blitt tilført store ekstra ressurser som de før 2002 bare kunne drømme om. Man bør heller undre seg over er at helseforetakene har kunnet møte det store trykket fra utviklingen som er beskrevet over på en relativt kontrollert måte, når den samlede økning av innsatsfaktorer pr. innbygger har vært 10-12% i løpet av syv år.

Feilaktige myter
Etter BTs faktasjekk vil nok Høyre slutte å påstå at veiene i Norge er dårligere enn i Botswana. På samme måte bør BT lederskribenter slutte å basere artikler om sykehusøkonomi på like feilaktige myter og i stedet bruke godt dokumenterte fakta i offentlig tilgjengelige kilder.

• Les kronikken på Bergens Tidendes nettsider ved å klikke her eller på overskriften