Samhandlingsreform for sentralisering

LESERINNLEGG I ØSTLENDINGEN, 20. AUGUST 2009

UREALISTISK: Artikkelforfatteren mener det er en misforståelse å tro at utgiftene i sykehusvesenet kan reduseres ved å rette oppmerksomheten mot den kommunal legetjeneste

Stortingsmelding nr. 47 om samhandlingsreformen er en kombinasjon av urealistiske mål og mangel på konsekvensutredning.
Sykehusreformen har vært fullstendig mislykket. Den hadde til hensikt å få utgiftene i sykehussektoren under kontroll. På syv år har utgiftene til spesialisthelsetjenesten vokst fra 53 til 103 milliarder, dvs. nesten en dobling. Denne Stoltenberg-reformen ble gjennomført med begeistret støtte fra H og Frp, da man valgte en forretningsmessig organisering av det offentlige sykehusvesen. De tre store partier kan ikke reversere reformen uten "å miste ansikt".

Det er en misforståelse å tro at utgiftene i sykehusvesenet kan reduseres ved å rette oppmerksomheten mot den kommunal legetjeneste. Den kommunale legetjeneste fungerer i hovedsak utmerket. Den nye fastlegeordning synes i hovedsak å være en stor suksess. Svakhetene synes knyttet til "pasientrollen", til pasienters behov for koordinerte tjenester og til at noen (fortrinnsvis de store byer) har problemer med å finne sykehjemsplasser til pasienter som er ferdigbehandlet i sykehusene. Denne type problemer kan trolig løses ved enklere virkemidler.

I stedet foreslås en storstilt reform der den kommunale legetjeneste bemannings- messig skal styrkes med sikte på forebyggende helsearbeid og fastleggelse av diagnoser på et stadium da sykdom er lettere å kurere.
Dette er bak mål av to grunner. For det første, forebyggende helsearbeid har allerede et betydelig omfang både når det gjelder å endre folks livsstil og matvaner. Det er derfor trolig svært begrenset hva man kan oppnå ved en opptrapping av denne innsatsen. For det andre, det å stille riktig diagnose for alvorlige sykdommer særlig på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet er ofte komplisert og krever spesialistkompetanse. Et slik spesialistansvar kan ikke overføres til kommunene uansett hvor store de måtte være.

På en slik urealistisk bakgrunn synes man å tro at antall sykehusinnleggelser kan reduseres. For å sikre en slik effekt skal kommunene være forpliktet til å betale en andel av sykehusenes utgifter til pasientbehandling. Hvis en slik incentivordning vil ha noen effekt, så vil man nok unngå unødvendige innleggelser, men man risikerer også at innleggelser av trengende pasienter unngås eller iallfall forsinkes. Forsinkete innleggelser vil i tillegg til ulempene for pasienten, trolig kreve en mer omfattende sykehusbehandling og derved øke sykehusenes utgifter.

Reformforslaget sier ikke noe om sammenslutning av kommuner, men ivrige tilhengere av kommunesammenslutninger innen Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, samt trolig en del i Arbeiderpartiet, vil nok hevde at man endelig har en holdbar begrunnelse for kommunesammenslutninger. Det er altså en fare for at den mislykkede sykehusreform søkes løst ved "en samhandlingsreform" som helsemessig trolig vil representere et gigantisk slag i luften, men som vil kunne rasere kommuneinn-delingen i landet. Underfinansiering av sykehusene virker sentraliserende (forsøk på nedleggelse av lokalsyke- husene) og tendensen vil trolig bli forsterket ved Samhandlingsreformens potensielle kommuneinndelingskonsekvenser.

Det mest groteske ved melding nr. 47 er den totale mangel på utredning av de økonomiske og administrative konsekvenser. Kapitel 18 som skal behandle disse forhold, gir bare et sammendrag på én side over intensjonene med reformforslaget. Man kan stille seg spørsmålet om hvorfor det framlegges drastiske reformforslag uten at konsekvensene er utredet.
Forklaringen ligger i folkevalgtes ønske om å vise handlekraft i en tidsalder preget av meningsmåling om så vel folkevalgte som partier. Handlekraft uten konsekvensutredning kan karakteriseres som "uansvarlig handlekraft". Den politiske risiko ved uansvarlig handlekraft er liten hvis man klarer å samle bred enighet på Stortinget, slik at alle store partier står bak vedtakene. Sykehusreformen ble vedtatt av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, slik at ansvaret i realiteten er pulverisert.

Stein Østre,
Høgskolen i Hedmark, Rena

• Les innlegget i Østlendingen ved å klikke her eller på overskriften