Veksten i norske helseutgifter

LESERBREV FRA GUNNVALD LINDSET, REGIONSKONTAKT I FOLKEBEVEGELSEN FOR LOKALSYKEHUSENE

Høgskolen i Narvik arrangerte nettopp en viktig og lærerik helsepolitisk konferanse kalt ”Nordnorske helseløsninger”. En av hovedinnlederne var statssekretær i helse- og omsorgsdepartementet, Roger Ingebrigtsen. Ett viktig poeng i hans foredrag i begrunnelsen for samhandlingsreformen, var den tilsynelatende sterke økningen i norske helseutgifter. Han sa ingenting om årsakene. Det samme ser vi når det omtales i media. Derfor er det på sin plass å påpeke viktige årsaker til dette.

Etter 2002 har de regionale helseforetakene fått overført ansvar og utgifter for rusbehandling, pasienttransport og en rekke nye og særlig dyre legemidler. De har også fått økt økonomisk ansvar ved kjøp av laboratorietjenester, røntgentjenester og rehabilitering. Det økonomiske ansvaret for pasientskadeerstatninger og utenlandsbehandling er også overført. Uansett begrunnelse dreier dette seg om å flytte oppgaver og utgifter, ikke å tilføre mer penger.

Prinsippene for regnskapsføring er også endret slik at sykehusbudsjettene må dekke avskrivninger, og pensjonsinnbetalingene gå nå over eget budsjett. Samtidig har det vært en kraftig reallønnsøkning i sykehusene som i arbeidslivet for øvrig, og folketallet har økt med over 200 000 siden 2002.

Hva blir så igjen til reell vekst etter at endringene overfor er tatt hensyn til? Dette er undersøkt av SINTEF og ECON. SINTEF konkluderer med en årlig realvekst pr. innbygger på 1,6 prosent, mens tilsvarende tall fra ECON er 1,5 prosent. Dette er ingen spesiell høy vekst.

OECD har nettopp lagt fram tall der de hevder at norsk helsevesen er dobbelt så dyrt som det finske. Forskeren Hans Olav Melberg ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi har sett nærmere på dette. Melberg fastslår at 38 prosent av forskjellene kommer av at lønnsnivået er høyere i Norge enn i Finland, 25 prosent skyldes flere ansatte i helsevesenet pr. innbygger i Norge og 20-30 prosent skyldes feil i registreringen.

Han understreker at norske sykepleiere ikke tjener særlig mer enn finske sett i sammenheng med lønnsnivået i landet generelt. Videre påpeker Melberg at Norge har en annen sykehusstruktur enn Finland med mange små sykehus over hele landet. Dette krever mer bemanning. Noen hevder at det er dyrt med mange små sykehus, men utviklinga viser at når tilbud kuttes og sentraliseres så øker transportutgiftene kraftig.

Videre er en større andel av norske helsearbeidere høyt kvalifisert, og dermed dyrere, fordi de har høyere lønn. Vi har mest leger og sykepleiere, mens Finland har en større andel med lavere utdanning.

En annen viktig årsak til høyere helseutgifter er rett og slett et misvisende tallgrunnlag. Mellom 20 og 30 prosent av forskjellen kommer av at Norge registrerer utgifter til sykehjem og pleiesektoren i helsebudsjettet. I Finland registreres dette i sosialbudsjettet.

Alt dette forklarer 80-90 prosent av forskjellen mellom helseutgiftene i Norge og Finland, og viser at myndighetenes påstand om den voldsomme utgiftsveksten som refereres ukritisk i media, ikke er riktige når man går bak tallene. Når vi ser på andelen av bruttonasjonalprodukt som går til helse, ligger Norge langt nede på listen over dem som bruker mest.

Gunnvald Lindset, Folkebevegelsen for lokalsykehusene regionskontakt i Nord-Norge