Hva betyr det for pasienter når lokalsykehusene forsvinner?

KRONIKK I VG, 6. MAI 2010 AV LEGE GERNOT ERNST (NB! Gjengitt etter originalmanuskript.) Debatten om lokalsykehusenes fremtid er viktig. Mange engasjerer seg og kommer med sterke meninger. Ser man derimot på argumentene, så virker de ofte ensidig og fra ståstedet av en lege som jobber daglig med pasienter i vanskelige situasjoner lite realitetsorientert.

Et gjentatt argument er at det er nødvendig å sentralisere kreftoperasjoner eller hjerteinfarktbehandlinger. Dermed stiger effektiviteten og resultatene er bedre. Det er kanskje (delvis) sant. Men dette argumentet ignorer at et flertall av medisinske intervensjoner ikke er helbredende, men rettet mot minsking av smerter eller andre symptomer og forbedring av livskvalitet. Et annet argument er at store sykehusforetak utløser innsparinger. Det kan være sant, men det er viktig å referere til forskning som viser at mange fusjoner av foretak har langt mindre innsparings-effekter enn det ble forespeilet og noen hadde faktisk kostet dyrt.

Men hva betyr det for pasienter når lokalsykehusene forsvinner og det finnes bare store sykehus fjernt fra pasienten, noen ”distriktsmedisinske senter” og fastleger? Ut fra min daglig praksis kan jeg komme med to eksempler (litt forandret for å respektere taushetsplikten).

For en stund siden var jeg ansvarlig for en kvinne som hadde en alvorlig kreftsykdom. Kreften hadde spredd seg i hele magen, magen var oppblåst og pasienten hadde tarmslyng. Det var klart at hun ville dø snart. Men en død på grunn av tarmslyng er ingen verdig død. Pasienten var på lokalsykehus som hadde en kirurgisk avdeling og en intensivavdeling, i tillegg til en lindrende enhet. Hva gjøre? Kirurgiske leger, anestesileger, palliativlege, pårørende og pasienten snakket sammen og vi kom til felles konklusjon at vi ønsker å operere hun for å lindre hennes plager. Vi var usikre om hun ville overleve operasjonen, hun hadde neppe overlevd en transport til et større sykehus. Hun fikk en smertekateter, ble operert, våknet fra narkosen uten smerter, magen var flat. Jeg kommer aldri til å glemme, hva jeg hørte når jeg kom til intensivavdelingen mens pårørende var hos henne. Det var latter. Pasienten var smertefritt, buken var flat og familien snakket med hverandre lettet og full av glede. Pasienten døde tre uker senere fredelig. Dette hadde ikke vært mulig på et distriktsmedisinsk senter. Før det hadde vi en fase med dårlig bemanning på kirurgisk avdeling. En mann med liknende symptomer måtte sendes videre. Til tross telefonisk kontakt, fremskynding, velvilje fra alle sider tok det tre dager til pasienten kunne ha kommet på sentralsykehusets operasjonsbord. Da hadde pasienten allerede dødd. Og dette var ingen god død.

Et annet eksempel. En pasient som fikk oftere hjerterytmeforstyrrelser og fikk til slutt innoperert en automatisk hjertestarter på et universitetssykehus. Den pasienten var ”helbredet”, men han trengte mye tilrettelegging og hjelp hos våre lokalsykehus-hjerteleger. Han hadde – naturligvis – angst og mange spørsmål som fastlegen ikke kunne svare på. Det tok et halvt år med flere timer hos hjertelegen til han begynte å føle seg også psykisk trygg. Ingen universitetssykehus hadde tatt seg så mye tid for det, det kan de faktisk ikke.

Jeg tror at hele debatten omfatter alt for mye ideologisk vinkling. Sentraliseringsideologien. New-Public-Management ideologien hvor man tror at en organisasjon av sykehus lik en privat sektor skal forbedre alt. Innsparingstiltak. Og kanskje verst: den debatten blir dominert av yngre, friske, høyutdannete menn, hvor de fleste bor nær Oslo. De som opplever hvor mye faglig støtte som trengs ved en kreftsykdom har ikke kraft nok til å skrive debattinnlegg.

Oslo-baserte akademikere og ledere tar feil når de fokuserer bare på den tekniske (noen kaller det til og med industrialiserte) medisinen. Flere samtaler med pasienter og pårørende kunne kanskje formidle et annerledes bilde. Det som vi trenger er en debatt, hva de syke og eldre i befolkningen egentlig ønsker, hvor mye det vil koste. Ønsker vi oss et helsevesen hvor vi fort kan stå alene med tung sykdom, bare dermed vi har mindre skatt?

Gernot Ernst
Overlege på Lindrende Enhet Kongsberg og Leder i Attac Buskerud

• Kronikken stod på trykk i VGs papirutgave 6. mai 2010