Norge på feil klode?

INNLEGG I DAGENS MEDISIN 16. JUNI 2010 - Hvorfor ikke rett og slett behandle de syke i stedet for å plassere dem i køer? Sannsynligvis vil det lønne seg, skriver Dag Coucheron.

Dag Coucheron, psykiater og forfatter, Nesoddtangen

VI OPPLEVER PÅ den ene side: Kutt i sykehusenes tilbud, utgifter og antall. På den annen side: Panikkartet bekymring i regjeringen over et økende antall langtidssykmeldte. - Noe må gjøres, sies det. Legenes sykmeldingspraksis må granskes, for det er sikkert mange uhederlige eller «snille» leger.

Så finner forskere ut at det slett ikke er ulik sykemeldingspraksis i Norge. Tvert imot. Da må det være alle legene som er på ville veier, sier de som vil «ta» legene. Vi får se.

En voldsom frykt
Men - det er visst heller ikke slik at det er så mange flere langtidssykmeldte nå enn for fem-ti år siden, sier forskere som har undersøkt saken. I alle fall er det en voldsom frykt hos Stoltenberg et co for at Norge skal gå på dunken på grunn av de langtidssykmeldte.

Det besynderlige, det utrolige, det ubegripelige er at ikke de styrende trekker følgende konklusjon av hva de mener om sykefraværet: Vi må behandle flere syke raskere og bedre slik at de kan komme tilbake i jobb igjen.

Så kan man spørre: Hva er årsakene til at ikke alle tilgjengelige ressurser blir brukt til nettopp dette? Svaret ser ut til å være: Økonomi. Men, når vi vet at det vil lønne seg økonomisk å behandle i stedet for å sykmelde? Hva da?

Bildet må nyanseres
Kanskje er det slik at kortsynte, fantasiløse og lydige byråkrater og politikere ikke klarer å se verden utenfor sine fjell av papirer, tallkolonner og økonomiske fremtidskalkyler. Kanskje tenker de slik: Tre sykehus koster til sammen 300 millioner per år. Slår vi dem sammen til to, koster det kanskje 250 millioner. Vi sparer altså 50 millioner kroner. Bra. På denne måten klarer vi kanskje å få budsjettene til å balansere. Fint.

Hva skjer på lang sikt, eller hva hender med en befolkning som mister sitt sykehus og mye av sin trygghet og en viktig arbeidsplass? Hva med pasienten som må vente i ni uker på å få operert en inngrodd tånegl, som faktisk er årsak til en sykmelding i like lang tid? Hva med den deprimerte pasienten, som etter en kort konsultasjon får en resept på en såkalt «lykkepille» i hånden som bare hjelper et fåtall og sløver resten?

Hvordan er det mulig?
Hva med intensjonen om å gjeninnføre den gamle huslegen som kjente sine pasienter. Dette skulle fastlegesystemet sørge for. Men hvordan er det mulig å få et konstruktivt og tillitsfullt forhold mellom lege og pasient når man treffes to ganger a syv minutter per år på et overtravelt legesenter?

Hva med alle dem som trenger langtidsbehandling hos psykolog eller psykiater? De kan i gjennomsnitt få syv timer hos en terapeut på et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Hvis det ikke er nok, noe som oftest er tilfelle, får de beskjed om å søke seg til en privat aktør. Svært mange har ikke råd til slikt. Det er dyrt. De blir gående sykmeldte, behandlet med tabletter som ofte demper symptomer, men sjelden helbreder.

Terapi hos private?
Pasientrettighetsloven gir helseforetakene muligheter til å henvise og betale for slik terapi hos private aktører, men dette benyttes sjelden eller aldri. For 30 år siden var all legebehandling gratis. Nå har vi så god råd at vi ikke kan unne oss slik luksus, trass i at vi vet at tidlig behandling er svært bra både for pasient og samfunn.

På Cuba er det gratis å gå til lege. Noen reiser faktisk dit. Der blir de behandlet med varme, vennlighet og respekt. I Norge har visst regjeringen glemt slike verdier. Disse holdningene reserveres til Soria Moria-erklæringer hvis vakre løfter brytes uten at det får konsekvenser. Vi graver oss ned i økonomiens fjell av papir, tall og byråkrater. For alt, absolutt alt, skal lønne seg: Økonomisk. På kort sikt.

Nå skal Aker sykehus legges ned. Sosialministeren trøster de ansatte og pasientene med at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal hjelpe de oppsagte i omstillingsperioden. Takk for det!

På feil klode?
Det er realistisk å regne med at flertallet av de oppsagte helsearbeidere blir, ja, nettopp, sykmeldte. Mange blir antakelig langtidssykmeldte - noen blir uføretrygdede. De sykmeldte får stille seg i køen og håpe på noen minutter hos fastlegen eller i korridoren hos NAV, der ventetiden lett kan bli til måneder før de får et tilbud på en jobb de ofte ikke har forutsetninger for å klare. Noen blir ved en feiltakelse rett og slett «glemt».

I 1893 skrev Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er visst kommet på feil klode. Det er så rart her».

Altså: Hvorfor ikke rett og slett behandle de syke i stedet for å plassere dem i køer? Sannsynligvis vil det lønne seg. Økonomisk.

• Les Coucherons innlegg i Dagens Medisin ved å klikke her eller på overskriften