Debattinnlegg: Konkurranseutsatt frivillighet

HENTET FRA "FOR VELFERDSSTATEN"S NETTSIDER
For velferdsstaten18.01.2010
Av Jan H. Heitmann, cand. jur., utviklingsrådgiver
(Publisert i Klassekampen 4.januar 2010)

Jan H. Heitmann beskriver i denne Klassekampen-kronikken hvordan skille mellom kommersielle og ideelle aktører i velferdsstaten stadig viskes ut, og hvordan sistnevte utkonkurreres.


"Bestemor på tilbud" er en overskrift vi kjenner fra avisene og fra det politiske ordskiftet om konkurranseutsetting de siste 20 årene. Bølgen startet i velferdsstaten New Zealand rundt 1980 og spredte seg til land der befolkningens velferd var truet fordi staten i altfor stor grad var involvert i subsidierte og skakkjørte industriforetak. Bølgen fikk betegnelsen New Public Management (NPM). Den nådde Skandinavia, og Regjeringen Bondevik i nedsatte august 1998 et utredningsutvalg som ble gitt i oppdrag "å bedre kunnskapsgrunnlaget for politikken på området "konkurranse-eksponering" (NOU 2000: 19). En instruktiv bok om NPM ble skrevet av de norske professorene Tom Christensen og Per Lægreid i 2001.

I Norge hadde frivillige organisasjoner og menigheter vært sterkt involvert i velferdsproduksjonen og overlevd i et symbiotisk forhold til stat, fylkeskommune og kommune, det vi kaller et korporativt samfunn. Riktignok hadde vi sett en sterk "kommunaliseringsbølge", der det offentlige overtok de private og ideelle institusjonene i stor grad. Men i NPM-bølgen ble to fenomener koblet sammen: Det offentlige så ofte på disse private institusjonene som sine egne og ville gjerne styre dem som henholdsvis fylkeskommunale og kommunale virksomheter. Parallelt opplevde vi at de offentlige samarbeidspartnerne ikke klarte å se forskjellen på private ideelle og private kommersielle institusjoner. Så sent som i valgkampen 2009 hørte jeg stortingskandidater argumentere uten innsikt i de to forskjellige organisasjonsformene. NPM førte til at alt skulle konkurranseeksponeres. Resultatet har vært at rustiltak, barneverns institusjoner, sykehjem, psykiatriske tilbud, flyktningemottak osv er blitt borte. I mange tilfelle ble de ideelle aktørene ikke byttet ut med tilsvarende offentlige tilbud, men med tilbud fra kommersielle tjenesteleverandører.

St meld nr 39 (2006-2007) - Frivillighetsmeldingen - konstaterer at "velferdstjenester utgjør en betydelig andel av den betalte sysselsettingen i frivillig sektor i Norge." Meldingen sier at 55 prosent av alle lønnede medarbeidere i frivillige organisasjoner og tiltak er beskjeftiget med sosial tjenesteyting, helse, utdanning og forskning. Her gjør de store ideelle stiftelsene seg gjeldende: Diakonhjemmet, Diakonissehjemmet (Lovisenberg), Diakonissehuset (Haraldsplass), Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste, Lukas Stiftelsen osv. Også medlemsbaserte organisasjoner er store institusjonseiere og driver omfattende velferdsproduksjon: Norske Kvinners Sanitetsforening, Frelsesarmeen, Blå Kors, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

"Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet for en bedre folkehelse og bidrar også til en vesentlig velferdsproduksjon," heter det videre i Stortingsmelding nr 39. Organisasjonene på sin side opplever ikke alltid at departementene og kommunene verdsetter deres arbeid så høyt i praksis.

Frelsesarmeen driver ni barnevernsinstitusjoner på landsplan. Alle disse er godkjent av myndighetene. Frelsesarmeen må i stigende grad konkurrere med kommersielle aktører. De rapporterer fra én anbudssituasjon at det ble 16 godkjente anbud, hvorav 12 kom fra aksjeselskaper (kommersielle aktører). Hjelpekorpset har vært en paradeaktivitet i Røde Kors. Hjelpekorpset engasjerer mange - ikke minst unge mennesker. 7000 aktive stiller i Hjelpekorpset hvert år, og 2000 frivillige bidrar til at beredskapen er på topp i påskefjellet. I Bergen driver Røde Kors et av landets største sykehjem med 174 plasser. Institusjonen var en av prionerene på hospice-tjenester og lindrende behandling i Norge. I mange år har Bergen Røde Kors sykehjem hatt en vellykket frivillighetstjeneste. I dag er 40 hjelpere knyttet til denne tjenesten. Røde Kors har i mange år drevet ambulansetjeneste i distriktsnorge. Etter hvert stilles det slike krav til tjenesten at Røde Kors fases ut og kommersielle selskaper overtar. Fra å være en stor aktør på ambulansefeltet, driver i Røde Kors i dag kun én ordinær ambulansevirksomhet (på Hamar).

De ideelle tilbudene har i all hovedsak hatt en anerkjent profesjonell standard, og resultatene har sjelden blitt underkjent av faglige myndigheter. Bak tiltakene stod det ofte engasjerte medlemmer, ildsjeler og frivillige medarbeidere. Disse bidro til kvalitetsheving av det faglige og terapeutiske tilbudet. Men virksomhetene ble avviklet; andre kunne levere billigere eller - som vi erfarer i noen tilfelle: Vedkommende myndighet likte ikke virksomhetens profil.

"Samspillet mellom de kommunale tjenestene og familie og frivillig sektor står sentralt for å møte et økende tjenestebehov. Det samme gjelder behovet for arbeidskraft," sies det i St meld nr 25 (2005-2006) - Omsorgsmeldingen. I offentlige dokumenter hylles frivilligheten, og behovet for idealistisk innsats understrekes. Samtidig skvises ideelle og frivillige tiltak ut av produksjonen. Ett eksempel representerer Frelsesarmeens to sykehjem i Oslo: Bestumhjemmet - nedlagt 2001 - og Ensjøhjemmet - nedlagt 2007. Som en kommentar til denne utviklingen sa assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen, major Thorgeir Nybo, følgende til Krigsropet: "Det er trist om frivillige aktører blir presset ut av omsorgssektoren. Innenfor eldreomsorg fungerer konkurranseutsetting svært dårlig, særlig i forhold til personale som risikerer å måtte bytte arbeidsgiver hvert fjerde år. Denne usikkerheten resulterer i en rastløshet som preger våre ansatte, og som igjen påvirker kvaliteten på tilbudet."

Utfasingen av de ideelle velferdsprodusentene vil straffe seg. Velferdssamfunnet kommer til en grense der behovene langt vil overstige kapasiteten i de offentlige tjenestene. Kommunene merker det allerede sterkt, og mange kommuner prøver å knytte til seg frivillige medarbeidere som kan ta tak ansatte fagfolk ikke har tid til. Den uegennyttige innsatsen organisasjonene har stått for, vil imidlertid ikke automatisk kunne skapes av offentlige byråkratier. Derfor er det uklokt når offentlige tjenestemenn gjennom konkurranseeksponering, sneversynt effektivitetstenkning eller av høyst personlige (og private) grunner ikke anerkjenner den ideelt baserte velferdsproduksjonen. Når det offentlige trenger den frivillige ressursen, kan det risikere at frivillige organisasjoner ikke lenger er der som samarbeidspartnere.

• Les saken på sidene til "For velferdsstaten" ved å klikke her eller på overskriften