KS-uttale om Samhandlingsreformen

Hovedstyret i Kommunenes Sentralforbund har uttalt seg om "St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen Rett behandling - på rett sted - til rett til rett tid".

Her er mange interessante momenter i uttalelsen, blant annet forutsetter KS fullfinansiering, de påpeker at likhetsprinsippet ikke må undergraves og de krever pilotprosjekter. De trekker inn demokratiaspektet og krever at lokalpolitiske prioriteringer aksepteres.


Vedtaket lyder slik:
Kommunesektoren har et klart helhetsansvar for befolkningens ve og vel. Kommunenes mangfold av virksomheter og virkemidler er solide fortrinn også i arbeidet i helsetjenesten.

KS vil også peke på at forebyggingsperspektivet krever samfunnsinnsats på mange plan, og den enkelte innbygger er omgitt av tjenester som må virke sammen, være nære og tilgjengelige. KS ønsker i arbeidet med samhandlingsreformen å legge spesiell vekt på pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring i kommunehelsetjenesten. Innbyggerne skal møtes med kvalitet og kontinuitet.

Samhandlingsreformen vil føre til at kommunene får store utfordringer. KS mener at dersom reformen skal lykkes, må kommunene bli møtt med tillit og sterk satsing fra nasjonale myndigheter. KS mener at Samhandlingsreformens mål må være å gjøre kommunehelsetjenesten til en helhetlig inngangsport til helsetjenesten, der pasienter kan få tilbud om alle de grunnleggende tjenestene og henvises videre der det er behov for spesialiserte tjenestetilbud. Spesialisthelsetjenestens innretning må understøtte dette. KS mener en slik utvikling bør være samfunnsøkonomisk lønnsom, samtidig som det gir brukerne et bedre tilbud.

KS mener at det må legges betydelig vekt på Samhandlingsreformen som en lokaldemokratireform. Lokalpolitiske prioriteringer må aksepteres, og det må også gis rom for tilpasninger av tjenestetilbudene ut fra lokale behov, basert på lokalpolitisk skjønn.

Oppsummert mener KS at det er tre hovedforutsetninger som må til for å lykkes i arbeidet:
• At reformen følges opp med nødvendige økonomiske ressurser.
• At det legges til rette for at kommunene kan bygge opp den kompetansen de har behov for.
• At det skjer et helhetlig lovarbeid som balanserer ansvar med myndighet og sikrer langsiktige samhandlingsløsninger.

KS ønsker en samhandlingsreform som bygger på:
• brukerens behov og medvirkning
• kommunehelsetjenesten som grunnmuren i helsetjenesten
• et likeverdig samarbeid mellom kommunene og helseforetakene.

KS mener at følgende oppgaver bør ligge i kommunehelsetjenesten:
• Døgnplasser for observasjon, etterbehandling, lindrende behandling, rehabilitering og habilitering
• Tverrfaglige team, herunder ambulante team og distriktsmedisinske sentra
• Lærings- og mestringstilbud og egenbehandling
• Forebygging, tidlig intervensjon og lavterskel tilbud innen psykisk helse og til rusavhengige
• Forsterkede bo- og tjenestetilbud i kommunen ved psykiske lidelser
• Ambulante team og distriktspsykiatriske sentra

KS vil fremheve at kommunene selv må vurdere om de vil være i stand til å levere disse tjenestene på egen hånd eller i samarbeid med andre kommuner, eventuelt om det er hensiktsmessig at de utføres i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Ved vurdering av de enkelte funksjoner vil det i praksis måtte gjøres lokale tilpasninger ut fra hensyn til geografi, befolkningssammensetning, infrastruktur, avstand til lokalsykehus med videre.


KS mener følgende premisser må ligge til grunn for det videre arbeidet med Samhandlingsreformen:

1. Hele reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging og tidlig intervensjon. KS mener det bør satses mer på forebyggende virksomhet og rehabilitering enn hva som gjøres i dag. Dette kan gi samfunnsøkonomiske gevinster ved at trygdeutgiftene reduseres og arbeidsstyrken økes. Midlene til en slik satsing må komme som økte bevilgninger over statsbudsjettet. Det videre arbeid må ses i sammenheng med fylkeskommunenes ansvar og kompetanse i folkehelsearbeidet.

2. Reformen må gi større ansvar, flere oppgaver til kommunene og mulighet til videreutvikling av oppgaver kommunene allerede har. Reformen bør konsentreres om områder og pasient- grupper der samhandling har særlig store konsekvenser for sykdomsforløpet og tjenestetilbudet til pasienten.

3. Reformen må følges opp med økonomiske ressurser. Økt ansvar og nye oppgaver må fullfinansieres gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Forutsetning for oppgaveoverføring og forsterket ansvar til kommunene er at de ressursmessig kan løse oppgavene. En reform av denne typen vil være krevende når det gjelder omstilling og implementering. Det vil dessuten ta tid før en kan ta ut økonomiske effekter av forebyggende arbeid og folkehelsearbeid. Dette må det tas ressursmessig høyde for.

4. KS er i mot en generell medfinansieringsordning av spesialisthelsetjenesten grunnet manglende treffsikkerhet, for stor risiko for enkeltkommuner og for høye administrative kostnader. KS kan stille seg positiv til medfinansieringsordringer som er avgrenset til grupper hvor kommunens tilbud i stor grad kan påvirke etterspørselen etter sykehustjenester. Det må imidlertid avveies mot risikoen for at det skjer utilsiktede prioritering av enkelte pasientgrupper som undergraver likhetsprinsippet for tilgangen til helsetjenester.

5. KS forventer at kommunene aktivt arbeider med egen arbeidsgiver- og myndighetsstrategi som bidrar til at de vil være rustet kompetansemessig. Det er stort behov for kompetente helse- og omsorgsarbeidere og styrket kompetanse til å møte utfordringene. KS forventer at staten tilpasser utdanningskapasitet og utdanningsinnhold ut fra behovene for kompetanse i kommunene. Forskningsinnsatsen og kunnskapsutviklingen må øke betraktelig. Utvikling av samhandlingskompetanse er viktig på begge forvaltningsnivåer.

6. KS mener at reformen må bidra til bedre elektronisk samhandling i helsesektoren generelt, og mellom helseforetakene og kommunene spesielt. Det må bety krav om mer standardiserte IT-løsninger og plattformer som gjør det mulig å kommunisere bedre elektronisk mellom helseforetakene, fastlegene og den kommunale helse- og omsorgssektoren. Vital informasjon må kunne deles mellom aktørene (kjernejournal).

7. KS mener at aktørene lokalt må finne nødvendige løsninger i forhold til de oppgavene som kommunene skal løse. Samhandlingsreformen vil innebære mer interkommunalt samarbeid. Det må derfor sikres at kommunene har muligheter til å velge forpliktende samarbeidsmodeller.

8. KS krever etablert pilotprosjekter med lokale aktører som ønsker å være veivisere i reformarbeidet. Slik utprøving av løsninger innen organisering, finansiering, styring og oppgaveløsning vil gjøre reformen mer treffsikker gjennom praktiske erfaringer og kunnskapsinnhenting.

9. Det må legges vekt på klare ansvarsforhold. Det må herunder foretas en klargjøring i lovverket av ansvarsfordeling mellom stat og kommune i forhold til oppgaver. Det bør vurderes å opprette et uavhengig tvisteorgan ved eventuell uenighet mellom partene vedrørende ansvarsforhold og oppgavefordeling.
En klar og tydelig arbeidsgiver- og myndighetsrolle er viktig for å kunne utøve ledelse. Dette aktualiserer en diskusjon om endringer i dagens avtaler og lovverk for å sikre at kommunen har styringsmuligheter i forhold til sitt myndighetsansvar, bla når det gjelder allmennlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Videre må statlig styring, oppfølging og tilsyn gjennomføres på en slik måte at kommunenes ansvar, myndighet og ledelse understøttes.

10. KS vil fremheve at en forsterket og godt integrert allmennlegetjeneste i kommunenes helse- og omsorgstjeneste er en forutsetning for at kommunene skal kunne ta flere oppgaver og et større ansvar i helsetjenesten. Det trengs flere allmennleger, større vekt på offentlig legearbeid spesielt i sykehjemmene, samt større vekt på samfunnsmedisin/kommunelegefunksjonen. En styrket legetjeneste må innrettes slik at kronikergrupper og eldre i sykehjem, i omsorgsboliger og i hjemmetjenesten blir prioritert. En styrket legetjeneste som samarbeider godt med kommunens øvrige tjenester, vil være solide byggesteiner i helsetjenestens grunnmur.

11. Reformens suksess er avhengig av gjennomføringsevnen og gjennomføringskraften i kommunene. Det er kommunen som arbeidsgiver og myndighet som må sørge for nødvendig omstilling, sikre rekruttering og kompetanseoppbygging, organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte og sikre utvikling av holdninger som understøtter samhandling, kvalitetsutvikling og brukerbehov. Erfaring viser at store reformer trenger tid for vellykket implementering.

12. KS forutsetter aktiv dialog om virkemidler og vil gjerne bidra i kunnskapsutvikling og med kommunenes erfaringer og kompetanse.

• Vedtaket kan lastes ned fra Kommunenes Sentralforbunds sider ved å klikke her eller på overskriften