Helseministeren ut i kulden

LEDER I DAGENS MEDISIN 09.12.2010, AV SJEFREDAKTØR LOTTELISE FOLGE

Når jeg med denne lederkommentaren etter mer enn tolv år avslutter mitt virke i Dagens Medisin, kunne det knapt tenkes et bedre tema enn det folkelige engasjementet som nå utspiller seg i norsk helsepolitikk.

Aksjonen mot nedleggelse av lokalsykehus har samlet bred støtte fra hele landet i kampen mot en for hardhendt sentralisering av helsetilbudene.

I tøff desemberkulde har folk sittet timevis i buss på vei til hovedstaden for å pipe ut helseministeren på Løvebakken. Oppslutningen og mediedekningen omkring protesten er uttrykk for en holdning og et engasjement som er nødt til å gjenspeile seg også innenfor Stortingets vegger.

Regjeringen sitter allerede i denne saken på en mye større kruttønne enn i andre stridstemaer som har preget dens virke den siste tiden. Verken monstermaster eller kulturpolitikk har tilnærmet samme potensial for bråk som helsepolitikken. Det har med ett blitt åpenbart at den maktarrogansen som aksjonistene føler i forhold til Arbeiderpartiets håndtering av helsepolitikken, også preger debatten innad i det kollegiet som skal lede landet. Det er nesten så vi må gni oss i øynene, for mens aksjonistene var på vei over Fillefjell, publiserer Senterpartiets leder en kommentar i Dagbladet som må være noe av det verste Stoltenberg har lest på lang tid.

Liv Signe Navarsetets beskrivelse av situasjonen ser slik ut: «No risikerer vi at styra i føretaka vedtek vesentlege endringar i spesialisthelsetilbodet samstundes som Stortinget handsamar prinsippa for framtidas helsetenester. Ein slik situasjon vil gjere det synleg for alle at Stortinget har abdisert til fordel for styret i føretaka».

Dette mener altså en statsråd som i prinsippet er blant dem som har både makt og myndighet over «føretaka». Ord som politikerforrakt kan synes fattige i slike situasjoner.

Da Dagens Medisin var på fødestadiet, ble tanken om en stor nasjonal sykehusreform gradvis moden. Under sterke og kompetente helsepolitikere som Gudmund Hernes, Dagfinn Høybråten og Tore Tønne ble modellen med statlig styring av sykehusene utformet og modifisert. Men ingen av disse kunne oppfattes som fanatiske tilhengere av reformen. Tore Tønne påpekte for eksempel gang på gang at det var realitetene som måtte styre modellen - ikke omvendt. Veien måtte bli til mens man gikk den. Nå er tiden kommet for nye veivalg.

Når dagens helseminister tvinges ut i kulden, er det nettopp for å bli konfrontert med realitetene i sykehusreformen. Ingen av partiene på Stortinget synes å være uenige om at det er staten som skal styre norske sykehus, men hovedelementet i reformen - opprettelsen av helseforetakene og relativt selvstendige regionale styrer (som politikerne kan skylde på når det må gjøres upopulære vedtak) - er i dag i ferd med å lide skipbrudd. Hadde det vært stortingsvalg i morgen, ville trolig ikke bare regjeringen ha lidd nederlag, men hele reformen ha blitt lagt om.

Det synes enighet om at helseforetakene er i ferd med å bli for mektige og at sentraliseringstrenden er gått altfor langt. Det dreier seg ikke bare om aksjonistenes kjernesaker - fødeavdelinger og akuttfunksjoner. I denne utgave av Dagens Medisin skriver for eksempel en overlege på Sykehuset Østfold om karkirurgien i Helse Sør-Øst og om nedlegging av hele kirurgiske avdelinger uten at det fins argumenter for det, verken av økonomisk eller medisinsk karakter. Det skal bli spennende å følge reaksjonene på dette utspillet.

Etter hvert har jeg begynt å få nok av at politikere møter slike velformulerte kritiske innspill fra medisinere med at legene meler sine egne kaker eller - enda verre - skyver pasientene foran seg for å fremme egne interesser. Altfor ofte synes solide medisinske argumenter, utformet av mennesker som er nødt til å se pasientene i øynene, å bli avfeid med billig politisk retorikk.

Helseministeren er nå i ferd med å få et troverdighetsproblem som det kan bli vanskelig å takle. Ikke bare er det aksjonistene som nekter å tro på henne når hun hevder at lokalsykehus ikke skal legges ned - store deler av det medisinske miljøet, inklusive Legeforeningen, savner kompetente svar på viktige spørsmål. Det mest sentrale er: Hva skal et lokalsykehus innholde? Er det for mye forlangt å få svar på dette?

Selvsagt kan ikke landets helsepolitikk styres av aksjonister på Løvebakken. Den skal heller ikke styres av snevre profesjonsinteresser eller av helsearbeidere som helst vil slippe å flytte på seg. Vår befolkningssammensetning , den teknologiske utviklingen, spesialiseringstendensen innen medisinen kombinert med stigende behandlingsforventninger i befolkningen, er uttrykk for uløselige utfordringer for politikerne.

Dette er en sektor av samfunnet der vinn/vinn-løsninger ikke alltid eksisterer. I et land med begrensede ressurser, både materielt og bemanningsmessig, er noen nødt til å trekke det korteste strået, selv så smertelig det må være for pasienter og pårørende. Alle vet at det å overlate sykehusstrukturen til aksjonsdemokratiet, på sikt vil medføre det reneste anarki innen helsesektoren der alle til sist vil ende opp som tapere.

Det er i tider og situasjoner som disse at landet trenger dugelige helsepolitiske ledere, som er i stand til å stake ut veier som på best mulig måte avveier et folkelig engasjement og krav med økonomiske realiteter. Det er ikke mitt inntrykk at dagens regjering har tatt dette inn over seg.

De siste dagene har kravet til besinnelse i Helse- og omsorgsdepartementet slått rot i et nært samlet ønske om å utsette viktige avgjørelser når det gjelder sykehusstrukturen til Stortinget har fått behandlet Nasjonal helseplan.

Dette kan nå synes som den eneste utveien for helseministeren. Men det vil koste henne et alvorlig prestisjetap.

• Les lederen i Dagens Medisin 20/10 ved å klikke her eller på overskriften