Helse Sør-Østs problem

LESERINNLEGG I DAGSAVISEN 19. MARS 2010, AV TIDL. DIREKTØR RIKSHOSPITALET JOMAR KUVÅS Direktørkorpset i Helse Sør-Øst har en utstrakt makt, og bruker den på en måte som bidrar til en oppbygging av byråkratiet i sykehusene. Det går ut over behandling av pasienter.

Helse Sør-Øst (HSØ) er landets største regionale helseforetak med 65.000 ansatte og et budsjett på 52 mrd. kroner, og eier sykehus med mange landsfunksjoner. HSØ har derfor stor betydning for landets innbyggere. Intensjonen med helsereformen var at det skulle være avstand mellom det regionale nivået og sykehusene, nettopp for å skille roller og få klare ansvarsforhold. Styringen skal skje gjennom oppdragsdokumentet samt via foretaksmøter. Meningen er at det ikke skal gå muntlige instrukser fra det regionale helseforetaket til sykehusene.

HSØ har sett bort fra dette i stor grad. De ser på seg selv som mor og på sykehusene som datterforetak. Det blir i hovedsak ganske likt et konsern i en stor industriell virksomhet. Av den grunn har de satt inn sine egne direktører som styreledere på det enkelte sykehus. Dermed har HSØ en direkte kontroll over sykehusene.

Denne organisasjonsmodellen har medført etablering av en stor administrasjon på 120–130 ansatte, hvorav nesten hver fjerde ansatt er en direktør. De går inn i lokale saker og legger føringer for sykehusenes daglige styring og drift.

En sterk sentralisering er noe man erfarer, men som er vanskelig å dokumentere. Men i sykehotellsaken kom dette tydelig frem. Ingar Pettersen, som brukes som profesjonell styreleder eller leies inn som toppleder i virksomheter som skal omstilles, var styreleder ved Rikshospitalet inntil han frivillig valgte å gå av fordi han var uenig i HSØ sin styring.

I den forbindelse sendte han ut en pressemelding hvor han blant annet skrev at det ikke var mulig å utføre meningsfylt styrearbeid «når jeg føler at Helse Sør-Øst går inn i enkeltsaker i forkant av styremøtene. Gode styrevedtak oppnås når det skjer konstruktive prosesser i styremøtene der alle sider av sakene blir belyst. Fastlåste holdninger til vedtak fra enkeltmedlemmer i styret fører sjelden frem til gode løsninger».

Forholdene før helsereformen var ikke hensiktsmessige, og den nye reformen endret mye på dette. Nå unngår man at småting blir politiske spørsmål som må diskuteres i Stortinget eller fylkestinget. Men samtidig blir mye av den politiske diskusjon borte, og erstattes av protesttog og oppslag i media. Man kan lett skjønne at stortingsrepresentanter føler seg tilsidesatt, når det er ledelsen i de regionale helseforetakene som informerer om viktige vedtak, uten at de får anledning til å debattere saken. Et aktuelt eksempel på dette er saken om Aker universitetssykehus.

For å styrke den demokratiske styringen vedtok helseministeren i 2005 at det skal oppnevnes politiske representanter i styrene. Disse representerer ulike interesseroller, og dermed skulle man tro det er ulike meninger og avvikende styrevedtak. Men forskning viser at det generelt er harmoni som preger helseforetakenes styrer (Østergren 2009). På denne måten blir den helsepolitiske debatt bort, og det er andre aktører som preger den offentlige diskusjonen.

Utvikling og kvalitet i helsevesenet kommer nedenfra. Det bør av den grunn legges til rette for dette. Det betyr at man må etablere organisasjonsmodeller som støtter en slik utvikling. Sterk sentralisering av virksomheten på regionalt nivå fremmer ikke en slik utvikling og er ikke i henhold til hvordan kompetanseinstitusjoner skal ledes.

HSØ burde konsentrere seg om de strategiske sidene av sykehusdriften. HSØ gjør dette, men i tillegg gir det også en rekke detaljerte pålegg og regler som griper langt inn i sykehusenes daglige drift. Dette følges opp med strenge kontroller og krav til omfattende rapportering. Det må legges til at departementet også bidrar sterkt til denne utviklingen med sine omfattende oppdragsdokumenter og instrukser gitt i foretaksmøte til de regionale foretakene. Dette er et forhold som Riksrevisjonen spesielt har påpekt i en rapport.

Problemet forsterkes ved at direktørkorpset og dets staber i HSØ har en utstrakt makt og på eget initiativ gjør en rekke innspill som krever tiltak og oppfølging fra sykehusenes side. Dette bidrar til en oppbygging av byråkratiet i sykehusene, som igjen skaper administrative oppgaver for klinikkene på bekostning av behandling av pasienter.

Siden det er viktig å holde kontroll og direkte styring, blir det til at eier vet best. Man har derfor følelsen av at det er farlig å ha for sterke sykehusdirektører med avvikende meninger. I tillegg kommer direktørene mellom barken og veden pga. alle de kravene som stilles og som mange ganger ikke lar seg forene. Dette er en av grunnene til at i perioden 2006–2009 skiftet over halvparten av helseforetakene direktør ifølge en undersøkelse Riksrevisjonen gjennomførte, og 15 av 19 helseforetak fikk ny økonomidirektør i samme periode. Det blir dermed en manglende kontinuitet i ledelsen av norske sykehus.

Noen ganger tar eieren selv styringen av viktige prosesser. Hovedstadsprosessen og opprettelsen av Oslo universitetssykehus (OUS) er et klart eksempel på dette. Her har HSØ lagt premissene, kjørt alle viktige prosesser, gitt rammevilkårene og budsjettrammer og har hatt ansvaret for å vurdere risikoen for fusjonen. Nå viser det seg at dette har blitt en for krevende oppgave. Styret i OUS vedtok nylig at det ikke er mulig å gjennomføre fusjonen med de rammer som er gitt og ber om å få et avklaringsmøte med HSØ bare noen uker etter at rammene og oppdraget er gitt.

Situasjonen er spesiell siden styreleder i OUS, som er en av topplederne i HSØ, må be om et slikt møte. Risikoen har økt, noe også styret i OUS uttrykker i styresaken, og HSØ har et hovedansvar for denne situasjonen. Politikerne og styret bør derfor diskutere om det er en hensiktsmessig styrings- og organisasjonsmodell som HSØ har i dag.

• Jomar Kuvås' leserinnlegg finner du på Dagsavisens sider ved å klikke her eller på overskriften