KOMMENTAR I DAGSAVISEN 29. MAI, AV ANDERS HEGER Når man forsøker å rane fra oss Aker sykehus og gi oss et luftslott i bytte, er det ufølsomt. Hvilket er ille nok. Men verre – langt verre: Det er dumt.
(Korridoren, ortopedisk avdeling, Aker sykehus): Pinsens lærdom var enkel og entydig: Besteforeldre kan bygge lekeplasser. Men de bør overlate til brukerne å teste utstyret. Mangel på respekt for denne i og for seg ganske banale innsikt førte til at vi fant oss selv i fosterstilling for enden av en rutsjebane på siste dag av kirkeårets mest uklare høytid. («Det er noe greier med disiplene og Den Hellige Ånd», som vi vagt forklarte den håpefulle, før vi effektivt avverget videre utspørring ved et strategisk forslag om å teste ut sklia. Sett i ettertid kan det fastslås at ydmykelsen ville blitt mindre om vi hadde holdt oss til KRL-fag heller enn gym.)
Om offentlig helsevesen hadde vært en kjendis, ville man sagt han hadde et katastrofalt imageproblem. Kombinasjonen av katastrofeskildringer, gigantoman sammenslagningsiver og repeterende blårusspropaganda om at saligheten er privat, har gjort oss grunnleggende skeptiske til enhver kontakt med det system vi selv har betalt. Helsevesenet – for oss på utsiden – er noe uoversiktlig, skremmende og overbyråkratisert, en kombinasjon av skjemavelde og smerte, et NAV med blodflekker.
Ethvert møte med dette er i sin natur uønsket, og selv når man ligger uten mulighet til å løfte sitt eget hode og venter på ambulansen, boltrer fordommene seg i hjernen. Et sted inni følelsen av altomfattende smerte som har overtatt bevisstheten, murrer en forestilling like uutryddelig som en Grand-Prix-slager: Dette vil ta tid, det vil være ineffektivt, ufølsomt og ubehagelig – det må være en grunn til at hver gang jeg hører noe om helsevesenet handler det om at det er feil, og at det må endres. Og nå er jeg altså overlatt til dem, enten jeg vil eller ikke. Det er en forestilling som er like mediaoppblåst som slagerne. Og like dum.
Fra det øyeblikk man kjenner en arm på skulderen og hører noen si «vi er her nå», er man omfattet av profesjonalitet, effektivitet og empati, av mennesker som kan sitt fag til fingerspissene, som ikke vet det gode de skal gjøre for en, og som – ofte direkte motarbeidet av den stat de er satt til å tjene – opprettholder et system av omsorg som tilhører denne nasjonens stolteste kjennetegn. Norsk offentlig helsevesen har kanskje et imageproblem. Det er pokkers ufortjent, og kan bare skyldes at sutring i vårt samfunn har høyere status enn ros.
Så – en stund senere – finner man seg selv igjen i en sykehuskorridor, omgitt av smil og arbeid, en skarve callingknapp unna varme hender, smertestillende medisin og kjølige lakenskift. Rundt en spinner stille det kompliserte apparatet et stort norsk sykehus er: Et omsorgens slagskip i seilas gjennom natten, tusenvis av små tannhjul av kunnskap og erfaring satt sammen i et finstemt og tungtarbeidende maskineri.
Lykkelig beboer av Oslo Øst som jeg er, havnet jeg på Aker. Vi er en drøy kvartmillion som deler på dette førstedivisjonssykehuset. En kvart million som håper at vår kontakt med det blir så sjelden og så overflatisk som mulig. Og som nettopp derfor er sjeleglad for at det finnes. Fra innsiden, fra erfaringen som kan hentes fram mellom lakenene, som ligger i pleierens hender, i legens kjølige blikk, som drypper inn i en som dråper fra en intravenøs slange, er det så tydelig: Dette handler ikke om luftige visjoner eller lettvinte fraser om stordriftsfordeler. Det handler ikke om politisk styringskåthet eller helsebyråkratisk tåketale om et gigantisk kjempesykehus, en mammutkonstruksjon av den type som hørte til i åttitallsdrømmene om at den hellige lov om tilbud og etterspørsel ga svaret på alle spørsmål mennesket evner å stille.
Det handler om mennesker.
Når man forsøker å rane fra oss Aker sykehus og gi oss et luftslott i bytte, en Stor-Oslos byråkratkonstruksjon som vil gjøre det enda vanskeligere for den hær av hverdagshelter som fremdeles holder ut i helsevesenet, er det ufølsomt. Hvilket er ille nok. Men verre – langt verre: Det er dumt. Tanken på at stort er godt er like moderne som kulehode med rettetast.
Politikerne som er i ferd med å ofre sykehustilbudet i hovedstaden på de dårlig tenkte helsereformers alter, vil bli stående for ettertiden i samme lys som faller over dem som rev opp trikkeskinnene for en generasjon siden: Man var så ivrig etter å gjøre noe uopprettelig «moderne» at man la seg ut med ettertiden. Fremdeles er det mulig å snu, å stanse det vanvittige forslaget om å nedlegge sykehuset vårt. Politikerne må bare velge hvordan de vil bli husket.
• Les Anders Hegers kommentar i Dagsavisen ved å klikke her eller på overskriften
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar