Dagens Medisin om Samhandlingsreformen: Nå gjelder det å ta det med ro

LEDER I DAGENS MEDISIN 14-01-2010 Denne uken starter høringene om samhandlingsreformen i Stortingets helsekomité.

Lærekurven for stortingsrepresentantene kan komme til å bli bratt, kanskje brattere enn noen vil like. Reformen er en av de mest omfattende i vår helsehistorie - og den er svært uoversiktlig. Kanskje er den enda dårligere fundert enn andre tilsvarende reformer. Stortingsmeldingen som ligger til grunn for høringene, er banket igjennom av en statsråd med høyt ambisjonsnivå, men med sviktende motivasjon i jobben. Det er sjelden en god kombinasjon.

Følgelig er det folkelige engasjementet omkring reformen så godt som fraværende. Hvis Jens Stoltenberg mente alvor i sin nyttårstale da han lovte å ta folket med på rådslag, kan samhandlingsreformen være et godt sted å begynne.

Da pensjonsforliket ble inngått, snakket politikerne i mange år om hvor viktig det var at reformen ikke skulle bli gjenstand for endring ved hvert regjeringsskifte. Når det gjelder samhandlingsreformen, burde man være like nøye med å gardere seg mot skiftende politiske vinder.

Skal man få til et slikt helseforlik, attpåtil med et folkelig engasjement i bunnen, sprekker garantert tidsrammen som Stortinget har å jobbe etter - en ferdig innstilling i april.

Det vil ikke være noen skandale. Som dere blant annet kan lese i denne utgaven av Dagens Medisin, har opposisjonen varslet betydelige innsigelser til deler av reformen. Når man skal tre en ny ordning ned over byråkrathodene i 430 norske kommuner, kan det være lurt å ta hensyn til de innsigelsene som kommer i stedet for å spille ut flertallsregjeringens jokerkort - maktarrogansen.

Vi har tidligere på lederplass i DM (14/2009) omtalt forskningsgrunnlaget for samhandlingsreformen - og vi kan ikke se at situasjonen har endret seg dramatisk siden da. Vi vet blant annet at det knytter seg svært stor usikkerhet rundt tallfestingen av hvor mange «unødvendige innleggelser» som skjer ved norske sykehus. Blant annet er det vist til et doktorgradsarbeid der doktoranden selv er uenig i departementets tolkning av arbeidet.

De aller fleste kommentarer som har kommet til nå, dreier seg om de såkalte «helsekommunene». Reformen forutsetter et betydelig samarbeid på interkommunalt nivå. Men lite eller intet er så vidt vi vet gjort til nå for å vurdere realismen i den lokale viljen til å gi etter for overordnede mål på tvers av kommunegrensene.

Hvorfor slikt hastverk? Hva kan være begrunnelsen for ikke å prøve seg frem i dette, også bokstavelig talt, uoversiktlige landskapet. Slik landet nå ligger, frykter vi at regjeringen er i ferd med å lure seg inn i altfor høye forventninger til administrative grep for å få ned helsekøer og bedre helsetilstanden i befolkningen.

Hvis myndighetene virkelig mener at pasienten skal være i fokus, må man selvsagt bringe befolkningen inn i debatten om den omleggingen som står for døren. Følgelig ser vi ingen grunn til ikke å teste ut reformen i et fåtall kommuner av ulik geografi og størrelse før man trekker omfattende konklusjoner. En slik prøveordning kan bidra til å avdekke både svakheter og behov i et fremtidig, moderne helsevesen som vi i dag åpenbart har et for dårlig grunnlag til å uttale oss om.

• Les lederen i Dagens Medisin ved å klikke her eller på overskriften