DAGENS MEDISIN Det er viktige signaler til helsemyndighetene når overlegene reagerer på den faglige utviklingen ved norske sykehus. Men mens våre politiske myndigheter brukte Soria Moria som utgangspunkt for makt og optimisme, er overlegenes erklæring fra en nylig avholdt konferanse på samme sted heller preget av resignasjon og avmakt.
Ifølge overlegene er ledelsesfilosofien som råder på sykehusene, drevet frem av rendyrket økonomisk og administrativ kompetanse - og legene selv har i liten grad innflytelse på sin egen hverdag og arbeidssituasjon. Overlegenes autoritet er i fritt fall. Huff og huff.
Vi har hørt situasjonsbeskrivelsen før, og den har mye til felles med en generell sutring over minnene fra en forgangen tid da mange overleger opptrådte som småkonger med et lite hoff rundt seg av trippende og bejaende unge leger og «søstre».
Det er likevel en alvorlig fare forbundet med å trekke slike konklusjoner. Kritikken som den medisinske ekspertisen ved landets sykehus nå retter mot helsemyndighetene etter et par tiår med reformer og detronisering, er noe helt annet enn rapporter fra jammerdalen. Den kan være den første virkelige alarmen om at noe er i ferd med å gå alvorlig galt med medisinens plass i vårt helsevesen.
Overlegene tegner et bilde av en ny herskerklasse av byråkrater og helseadministratorer forpliktet av et system med sin egen logikk - et handlingsmønster som henter terminologi og tankesett fra finans- og produksjonsbedrifter. Medisinens opplevelse av dette kan kort oppsummeres i et av punktene fra Soria Moria: Mens det før var sykehusenes støttefunksjoner som var til for legene, er det i dag omvendt. Smak på dette.
Hvis situasjonsbeskrivelsen er riktig, ville jeg som pasient ha tenkt at det er fare på ferde. Jeg ville ha vært engstelig for å bli lagt inn på et sykehus, ikke bare fordi jeg er redd for min helsetilstand, men kanskje like mye for den kulturen som det nå tegnes et bilde av. For pasientene trenger medisin med faglig autoritet mer enn noe. Vel har vi behov for økonomisk og byråkratisk lederskap for å vite at samfunnets ressurser blir forvaltet på best mulig måte, men fra sykehussengen blir dette irrelevant dersom ikke medisinen får nødvendig armslag og utviklingsmuligheter.
Selvsagt vet ikke norske pasienter generelt hvordan det er fatt. De vet ikke at overlegenes mulighet for refleksjon og kollegial nettverksbygging forvitrer. De aner ikke at mulighetene for utveksling av erfaring og faglig påfyll gradvis forsvinner. De har ingen anelse om at budsjettene til deltakelse på kongresser og seminarer skrumper inn eller at legenes hverdag handler om en evig kamp om forbruksmateriell og utstyr - som IT og støttefunksjoner som andre yrkesgrupper i ekspertposisjon ville ha tatt for gitt.
Pasientene skjønner heller ikke at det i dag er en helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren - at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomisk enn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanselig blir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner. Enda mindre innsikt har pasientene i at enkelte støttefunksjoner, for eksempel talegjenkjenningssystemer, ser ut til å føre til merarbeid i stedet for rasjonaliseringsgevinster - og at leger som hevder dette, nærmest blir regnet som en bakstreversk gjeng med uten vilje til å tilpasse seg en moderne tid.
Mye godt har kommet ut av prosessen med å rive pidestallen vekk under føttene på gårsdagens overleger. Prosessen med å demokratisere sykehussektoren har antakelig stått på vent altfor lenge. Mange legers respekt for andre yrkesgrupper har tradisjonelt ikke akkurat preget våre sykehus. Men det spørs om det ikke nå må gjøres noe for å bygge opp igjen den faglige autoriteten som kan være skylt ut med badevannet, ikke for autoritetens egens skyld, heller ikke for å få «mer helse ut av hver budsjettkrone», men for å få mest mulig medisin ut av hver lege til beste for pasienten - ikke for myndighetene.
Dette innebærer - banalt nok - en forståelse av at leger er mennesker, en ekspertgruppe med like stort behov for å bli sett, hørt, fulgt opp og etterutdannet som andre. Kort sagt; en gruppe med behov for en yrkesidentitet og en kultur som er tilpasset et moderne samfunn og som man kan være stolt av å tilhøre.
• Les lederen i Dagens Medisin 08/10 ved å klikke her eller på overskriften
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar