I fakkeltog for retten til et kortere liv?

Vårt Land presenterte på forsiden lørdag 17. april en sak om lokalsykehusene, under overskriften "Går i fakkeltog for retten til et kortere liv". Ordene var sitat fra Erik Fosse, som er kirurg og leder for Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet, et senter som utvikler og prøver ut ny teknologi for sykehusene.

For ordens skyld er det kanskje greit å opplyse av det ikke er noen motsetning i å engasjere seg for lokalsykehusene og å være tilhenger av sentralisering av høyspesialiserte funksjoner! Utviklingen med sentralisering av høyspesialiserte funksjoner har pågått i mange år allerede. Den påvirker oppgavene på lokalsykehusene så vel som sentral- og regionalsykehusene. Det vi ønsker, er at lokalsykehusene skal gi oss nærhet til behandling av vanlige skader og sykdommer, samt fødetilbud. Det er lokalsykehusene godt kompetente til, og da kan store pasientgrupper slippe unødvendig lange transporter til store (og dyrere) sykehus.

VÅRT LAND Advarer mot fakkeltogene Den teknologiske utviklingen tvinger fram sentralisering, ellers blir helsevesenet fryktelig kostbart og etter hvert farlig, mener Erik Fosse, leder for Intervensjonssenteret.


Debatten om lokalsykehusene er helt nødvendig å ta, mener Fosse. Han har jobbet som kirurg i mange år, og de siste 15 årene har han ledet Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet, et senter som utvikler og prøver ut ny teknologi for sykehusene.
En av tilhørerne mente Fosse burde fått en time på NRKs «Redaksjon én» til å holde dette foredraget, så ville vi løst hele problemet.
– Da kommer fakkeltogene, vet du. Jeg pleier å si at de går i fakkeltog for retten til et kortere liv, svarte Fosse.

Radikalt endret
Hans budskap er at sykehusene jobber på en helt annen måte enn for bare 20 år siden, og at det må endre sykehusstrukturen.
– Det er fryktelig naivt å tro at det ikke får konsekvenser for lokalisering når innmaten i -sykehusene endrer seg så drastisk. Dette er min kjepphest, sier Fosse.
Han forklarer hvordan blant annet kikkhullsteknologi har forandret kirurgien fra 1950-tallet. Da begynte man å bruke- røntgenbilder ikke bare til diagnostikk, men også underveis i operasjonene. I 1987 ble den første galleoperasjonen i verden med kikkhullsteknologi gjort. Man gikk inn med små instrumenter gjennom lysken og slapp å skjære opp buken. På 1990-tallet begynte man med dette også i Norge. Nå skjer 90 prosent av galleoperasjonene i Norge med kikkhullsteknologi, ifølge Fosse. Han peker på at denne teknologien brukes til langt mer og videreutvikles stadig.

Robotrevolusjon
Men den teknologiske utviklingen koster penger og krever en helt annen organisering. Fosse bruker da Vinci-roboten som eksempel. Roboten har vært en suksess når det gjelder fjerning av prostata. Før roboten kom tidlig på 1990-tallet gjorde alle de urologiske avdelingene i Norge 10–30 slike prostataoperasjoner i året.
Roboten koster 15 millioner kroner og krever mye av personalet som skal bruke den. Sykepleierne må være de samme hver gang, og helst må man ansette en ingeniør som passer på at roboten virker som den skal.
– Da har vi ikke råd til å operere bare 20 i året, men 200 slik Radiumhospitalet gjør i dag. Det betyr at de andre som ikke har roboten må slutte å gjøre disse operasjonene, sier Fosse.
Det som ofte skjer, er at leger andre steder sier at de også vil ha robot. I Norge finnes det nå Da Vinci-robot på Radiumhospitalet, Aker sykehus, i Skien og Bergen. I Stavanger ville en person gi en slik robot til sykehuset der, men sykehusmiljøet sa nei fordi man ikke trengte flere.
– Teknologien tvinger fram sentralisering. Det truer likhetsprinsippet i norsk helsevesen. Etter hvert blir denne ulikheten så stor at småsykehusene leverer et helt annet produkt enn det sykehus med denne roboten kan.

Inn og ut på dagen
Et annet trekk er at stadig flere inngrep gjøres slik at pasienten reiser hjem samme dag. Fosse forteller at da han gjorde galleoperasjoner på 1970-tallet lå pasienten minst én uke på sykehus.
Utviklingen av dagbehandling ved norske sykehus er mer enn tredoblet fra 1999 til 2005. Fosse kaller det en slags tsunami. Sykehusene konsentrerer seg om behandlingen, og sender stadig sykere pasienter hjem til primærhelsetjenesten.
– Pasientene er bare noen timer hos den helsetjenesten som bruker cirka 70 prosent av kostnadene i Helse-Norge. Primærhelsetjenesten som får 20–30 prosent av pengene skal ta seg av pleie og oppfølging. Det er en kjempeutfordring når vi ser hastigheten dette går i.

Ikke innført
Fosse mener samhandlingsreformen egentlig burde kommet i 2001. Fortsatt er den forrige helsereformen ikke fullført. Fosse snakket i 2001 flere ganger med helseminister Tore Tønne om reformen som overførte ansvaret for sykehusene fra staten til de regionale helseforetakene. Tønne sa da at det viktigste var at kapitalkostnadene skulle bli en del av sykehusøkonomien.
– Han var industrimann og forsto at sykehusene var helt avhengige av maskinene og teknologien, og at dette må bli en del av måten du planlegger sykehusenes økonomi på. Det er en del av helsereformen som ikke er innført ennå. Det er ikke rart at vi har litt problemer.

Revolusjon
Fosse påpeker at utviklingene i sykehusene har mye til felles med den industrielle revolusjon, der man gikk fra håndverk der selve håndverkeren var viktigst, til industrien der maskinene tok over mye av arbeidet.
Lederen for Intervensjonssenteret etterlyser en styringsmodell som er bedre tilpasset utviklingen. Han mener politikerne gang på gang blander seg inn i lokaliseringsvedtak som helseregionene har gjort. Dessuten er politikerne på full fart inn styrene for helseregionene igjen.

Fosse sammenligner debatten om lokalsykehusene med diskusjonen i Forsvaret om å legge ned militæranlegg. På samme måte som militærleirene var viktige for mange lokalsamfunn, gir sykehusene arbeidsplasser og skatteinntekter, gjerne fra leger- som ligger på inntektstoppen i kommunen.
– Det er mange ting ved lokalsykehuset som er en viktig del av identiteten til et lokalsamfunn. Det er vel det diskusjonen i Molde og Kristiansund handler om.

Men Fosse advarer
Med de nye teknologiene som er på full fart inn i sykehusene, blir det kostbart og etter hvert farlig å ikke sentralisere. Personalet på sykehusene må gjøre de avanserte operasjonene på visst antall pasienter for å mestre det godt nok.
– Vi trenger en styringsmodell som klarer å skjære gjennom dette veldige behovet og presset fra kommunene og de medisinske og faglige hensynene på den andre siden, sier Fosse.

• Les saken i nettutgaven i Vårt Land ved å klikke her eller på overskriften