Myter og utfordringer

LESERINNLEGG I DAGSAVISEN 23. APRIL 2010 Den stadige gjentagelsen av mytene om sykehusene som dårlig fungerende, dyre og ineffektive er i beste fall en ansvarsfraskrivelse. Det må nå utarbeides en «Norsk sykehusplan».

ARNE LAUDAL REFSUM
LEDER NORSK OVERLEGEFORENING

Åtte år etter foretaksreformen har de statlige helseforetakene endelig klart å holde budsjettene og få et positivt driftsresultat. Denne utviklingen kan imidlertid fort snu, dersom rentenivået normaliseres etter finanskrisen. Samtidig kan mye av bygningsmassen kalles et konkursbo. Dårlig økonomi brukes som et argument for nedleggelse av en rekke lokalsykehus, eller i alle fall fjerning av akutt funksjoner og fødeavdelinger.

Norske sykehus har gått i underskudd helt siden 1970-tallet. Vi har hatt rammefinansiering, stykkprisfinansiering, fylker som eier og stat som eier. Vi har hatt politikere som styrerepresentanter, næringslivsfolk i styrene, ventelistegaranti og pasientrettighetslov. Nå trengs det en «Norsk sykehusplan».

Det hevdes at Norge nest etter USA er det landet som bruker mest på helse i OECD. USA bruker nesten 7.300 dollar per innbygger per år, mens Norge bruker 4.700 dollar og Finland 2.800 dollar. Derfor hevdes det at sektoren er ineffektiv. «Vi bruker mest, men er ikke best», hevder Bjarne Håkon Hanssen. Dette tar ikke hensyn til at Norge i en internasjonal sammenheng har et høyt reallønnsnivå. Å ikke kompenseres for dette gir et skjevt bilde. Landene definerer ulikt hva de kaller helsetjenester og hva de kaller sosiale tjenester som langtidspleie i sykehjem og hjemmesykepleie. Måler vi i stedet andel av BNP brukt på helse så brukte Norge i 2007 samme andel som gjennomsnittet av OECD-landene, nemlig 8,9 prosent.

Det hevdes også at norske sykehus er betydelig dyrere å drifte enn sykehusene i de andre nordiske landene. Finland skal visstnok bare bruke 60 prosent av det Norge bruker på helsetjenester. En forskningsrapport fra Universitetet i Oslo viser at dersom man korrigerer for lønnsnivå, forskjeller i hva som klassifiseres som helsetjenester og Norges spredte geografi, så reduseres denne forskjellen med over 80 prosent. Mye av den gjenstående forskjellen kan kanskje forklares med at Finland kun har ett forvaltningsnivå. I Norge har kommunene ansvar for primærhelsetjenester, inkludert pleie og omsorgstjenester, mens staten eier sykehusene. Norge har høyere aktivitet i spesialisthelsetjenesten enn Finland, og da spesielt i psykiatri, et politisk ønsket resultat av opptrappingsplanen for denne sektoren.

Det framheves stadig at utgiftene til spesialisthelsetjenesten er doblet fra 2002 til 2009, fra 52 til 103 milliarder kroner. Tallene er i og for seg riktige, dersom man aksepterer at det å flytte sykehusenes kassakreditt fra private banker til Norges Bank er vekst. Sykehusenes økonomiske bilde må nyanseres i langt større grad. Econ utarbeidet i 2009 på oppdrag fra Legeforeningen en analyse av realveksten i utgiftene i statsbudsjettet til spesialisthelsetjenesten fra 2002 til 2008. Tas det hensyn til pålagte nye oppgaver, gjerne overført fra andre samfunnsområder, lønns- og prisvekst som er lik resten av samfunnet og økning i pensjonsutgiftene, da er veksten redusert til om lag åtte milliarder kroner. Departementet selv er kommet fram til elleve milliarder. Den prosentvise økonomiske veksten er dermed lavere enn aktivitetsøkningen. Sykehusene har altså blitt betydelig mer effektive i denne perioden. Dette gir en helt annen situasjonsbeskrivelse enn den unyanserte påstanden om ukontrollert dobling av utgiftene.

Sykehusene har store utfordringer i årene som kommer. Sykehusenes gjeld er på nær 15 milliarder kroner. Normaliseres rentenivået på rundt fem prosent, så vil dette bety en merutgift på mer enn 300 millioner i året. Dermed vil sykehusene være tilbake i underskuddssituasjonen. På landsbasis er en stor del av bygningsmassen gammel og uegnet. Vedlikeholdsetterslepet er beregnet til mellom 65 og 85 milliarder kroner. Strukturendringene i Stockholm og København koster hver for seg om lag 12 milliarder kroner, mens etableringen av Oslo Universitetssykehus skal skje uten omstillingsmidler. Dette er utopi, og det har endelig styret i OUS sagt fra om.

Så kommer debatten rundt nedleggelser og/eller funksjonsendringer. Den pågående diskusjonen mellom Molde og Kristiansund er bare ett eksempel blant mange. Tilsvarende uenighet finnes mellom Arendal og Kristiansand, den finnes i Sogn og Fjordane hvor helseministeren har godtatt omgjøring av Lærdal og Nordfjordeid sykehus til lokalmedisinske sentre. Både Helse Nord og Helse Midt har lokalsykehusprosjekter som legger opp til betydelig endring i hele sykehusstrukturen i årene som kommer. Er det riktig at dette skal overlates til lokale foretaksstyrer eller byråkrater i de regionale helseforetakene, eller burde dette vært sett i en nasjonal sammenheng? Den nåværende strukturen har historiske røtter, og ble avgjort av driftige lokalpolitikere, tilgjengelig samferdselsstruktur og ønske om lokale arbeidsplasser. Mange av disse forutsetningene er endret i dag, og krav til kvalitet i behandlingen og sentralisering av komplekse tilstander gjør at det er riktig å se på dette på nytt, men da på et nasjonalt nivå.

Fra Norsk Overlegeforenings side ønsker vi en «Norsk Sykehusplan» som vurderer sykehusstruktur, investeringsbehov og plan for kapitalhåndtering for de nærmeste ti årene. Dette må gjerne komme sammen med neste lansering av Nasjonal Helseplan, men da haster det med å starte arbeidet.

Vi vet altfor lite om hvilken kvalitet det er på behandlingen som ytes i sykehusene i dag. I årene som kommer må det utvikles langt mer treffende og spesifikke kvalitetsindikatorer, og på sikt må disse bli allment tilgjengelige. Dette vil kreve mye for å kunne forklare naturlige variasjoner i resultatene basert på varierende demografi, geografisk opptaksområde og sykehustype. Men måling av kvalitet er helt nødvendig for å vurdere om sykehusene løser oppgavene sine på en god måte.

Sykehusene har med andre ord store utfordringer i årene som kommer. Noe kan løses av sykehusene selv, men mye krever at storting og departement tar et aktivt ansvar for å legge rammebetingelsene til rette.

• Les innlegget og kommentarene i Dagsavisen ved å klikke her eller på overskriften