GD: En sak Ap må vinne - men til hvilken pris?

KOMMENTAR I GUDBRANDSALEN DAGNINGEN, AV POLITISK REDAKTØR HALLVARD GROTLI Helt fra Gro Harlem Brundtlands styringstid på 1980-tallet kom det politiske erkjennelser om å måtte endre på landets sykehustilbud, strukturen inkludert. Aps politiske mot har fram til i dag sviktet. Partiet risikerer en ny smell. Forarbeidet er nok en gang for dårlig.

Landets sykehustilbud har vært i kontinuerlig endring. Slik det vil være også i fortsettelsen. Soria Moria 2-dokumentet som påpeker dette forholdet, er så selvsagt at ingen lar seg provosere av det. Færre kirurgiske pasienter blir innlagt på sykehuset i Lillehammer etter at en ny og moderne dagkirurgi ble tatt i bruk i fjor.

Ingen er imot en slik utvikling. Tvert imot.
Problematisk blir det imidlertid når helsebyråkrater og styrer vedtar flytting av funksjoner som har som virkning at et sykehus blir svekket, mens et annet sykehus blir styrket. Slik vi har sett flere eksempler av i Hedmark og Oppland, med varierende grad av opinionsmessig uro og faglig uenighet.

På ett eller annet tidspunkt vil selvsagte og uproblematiske endringer - forbedringer - gi føringer for at man også bør ta strukturelle grep. Gjerne med varierende konsekvens, avhengig av hvor i landet man befinner seg. Men regjeringspartiet Ap går på en selvutlagt politisk mine når partiet later som om det er greit å legge ned fødeavdelinger og akuttavdelinger, til og med legge ned lokalsykehus, når regjeringens politiske plattform gir inntrykk av at dette er uaktuell politikk.

Her får Sp, assistert av SV, lett spill. Martin Kolberg og Raymond Johansen kan forarge seg over sine partnere, særlig Sp, så mye de vil. Indignert kan de forlange lojalitet til det førende regjeringsparti. Noe de kunne ha gjort med stor selvtillit dersom deres egne partifeller sto last og brast med lederskapet.

Slik er det ikke. Ap kan rakne på Nord-Vestlandet, dersom sykehuset i Kristiansund mister føden og akutten. Styrets angivelige fornuft og tenkning likner til forveksling på spillet i innlandsfylkene. Et nytt sykehus i Molde blir bare nytt og effektivt ved økt slagkraft. Uten sentralisering, hvorfor da bygge nytt sykehus i Molde?

Et nytt og milliardkrevende sykehus for Hamar, hva skal hensikten være om ikke flere funksjoner skal «samlokaliseres» til Hamar, på bekostning av andre sykehus.

Jeg har påpekt det tidligere, men gjentar det gjerne: Ap styrer i Oppland og Hedmark. Ap styrer i Gjøvik, Lillehammer, Elverum og Kongsvinger. La Kolberg og Johansen ta turen til innlandsfylkene, sørg for samarbeid i eget parti og legg fram et felles og omforent forslag om endret sykehusstruktur i regionen.

Da vil Ap kunne dokumentere mye: Evne og vilje til å stå for politisk styring. Evne og vilje til å vise veg for en moderne sykehusstruktur.

Dette vil ikke skje. Årsaken er åpenbar. Ap er i en opprivende strid med seg selv. Gro H. Brundtland erkjente og innså at partiet måtte ha hjelp til å ta nye grep. I et slikt perspektiv kom en resolutt Tore Tønne på banen med helseforetakene, for å hjelpe til og bøte på politisk avmakt så lenge hver by og hver region kunne og ville mobilisere for sin sak.

Selv med foretaket på plass dro daværende helseminister Dagfinn Høybråten til Gjøvik, praktiserte brannslukking og «reddet» fødeavdelingen. Slike redningsaksjoner forlanger Sp av helseminister Strøm-Erichsen dersom et foretaksstyre av vanvare skulle ignorere styringssignalene fra Soria Moria 2.

Det politiske bakteppet gjør det nylig igangsatte strategiarbeidet i Sykehuset Innlandet til en ny oppvarmingsøvelse. Faglige premisser for sentralisering og omplasserte funksjoner vil bli fulgt med argusøyne. Naturlig nok.

Folk flest har aldeles ikke fått klart for seg det meget spennende grepet Strøm-Erichsen helt riktig etterlyser mer av: Distriktsmedisinske sentre, slik det vi nå får på Otta. Enda mer diffust er samhandlingsreformens angivelige velsignelser. Der regjeringen selv først og fremst bebuder uklarhet og mangel på handling.

Samtidig ser distrikts-Norge med et økende antall eldre i befolkningen på enhver endring som et anslag mot egen trygghet. Der Ap-velgere og Sp-velgere står skulder ved skulder som i et EU-slag.

Arbeiderpartiet har rett. Også strukturendringer i sykehusdriften må komme. Men det må komme som en konsekvens av at folk flest oppfatter endringen som viktig og riktig for dem selv. Det er et paradoks at nettopp Ap blir slått i hartkorn med bunnlinje-fokus og helsebyråkrati.

Dette er uttrykk for elendig politisk arbeid, dårlige politiske antenner og splittelser i egne rekker. De som kan komme til å svi for dette er pasientene. Som ikke får oppleve raske nok endringer og tilpasninger til et helsevesen som skal ta vare på stadig flere eldre og stadig færre som skal legges inn på toppdrevne somatiske sykehus.

• Les kommentaren i Gudbrandsdalen Dagningen ved å klikke her eller på overskriften