Oslo-kirurg: Sentralisér!

Vårt Land slo nylig opp at lege Erik Fosse var talsmann for sentralisering av funksjoner. Saken ble presentert på forsiden av Vårt Land 17. april, under overskriften "De går i fakkeltog for retten til et kortere liv". Klassekampen har intervjuet Erik Fosse og han utdyper sine synspunkter i KK den 24. april (gjengitt under). I dagens utgave av KK (tirsdag 27. april) får Fosse støtte av Jarl Ovesen, ass. generalsekretær i FFO.



KLASSEKAMPEN «Gaza-lege» Erik Fosse maner alle til å lytte til faglige råd i sykehusdebatten.

«Hvis ulykka skulle være ute, og de bygger opp et sykehus på Gjøvik i stedet for Hamar, så er det for meg litt mer tiltalende å overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar», sier tidligere statsminister Odvar Nordli. Kjøper du poenget hans?
- Ja. Problemet i diskusjonen om lokalsykehus er en sammenblanding av de medisinske behovene og behovene for organisering av virksomheten. Det er så mye lokalpolitikk sauset inn i saken. Lokalsykehus er fryktelig viktige for lokalsamfunn - det handler om arbeidsplasser, skatteinntekter, slike ting - men vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene. Da kan ikke organiseringen være som før.

Du snakker om en «industriell revolusjon» i helsevesenet?
- Den individuelle håndverkeren produserte varer med ganske enkle redskaper. Men så gikk man over til en industriell organisering, der teknologien var komplisert, noe som krevde en sammensatt stokk av arbeidere som gjorde forskjellige oppgaver. Det er akkurat dette som har skjedd i sykehusene. Vi er blitt mer og mer teknologiavhengige, og det gjør at vi må organisere oss på en mer komplisert måte. Det betyr sentralisering.

Sentralisering av oppgaver kan vel også skje utenfor de store byene?
- Ja, flere små sykehus spesialiserer seg, men retningen er klar: Det går mot masseproduksjon. Forventningene om at et lokalsykehus skal kunne operere et bredt spekter av sykdommer med gode resultater må dempes. Det blir dyrt og dårlig.

Akutthjelp og fødsler kan vel utføres ved et lokalsykehus?
- De fleste fødsler er ukompliserte, og en erfaren jordmor er det eneste som trengs i de fleste tilfellene. Da trenger man ikke en egen fødeavdeling på alle lokalsykehus. Forskning viser at når det oppstår komplikasjoner, så må pasientene til et sentralt sykehus om det skal gjøre en forskjell.

Handler sentralisering om å bevare likhetsprinsippet i helsevesenet?
- Definitivt. Unntaket er i Nord-Norge, der vi snakker om ekstreme avstander. Men da de opprinnelige sykehusene ble bygget, var både biler og veier av en helt annen standard enn de vi har nå. Og det de drev med inne i sykehusene var noe helt annerledes enn det vi driver med i dag. På 90-tallet delte 24 sykehus i Norge på 1200 lungekreftoperasjoner. Etter at helseforetakene og Helse Sør ble etablert, så ble alle typer lungekirurgi sentralisert til Rikshospitalet, og i dag har vi en mye bedre overlevelse ved lungekreft enn vi hadde før i den regionen. Det samme gjelder en rekke andre kreftformer.

Er det mye populisme i denne debatten?
- Foretakenes penger brukes til distrikts- og sysselsettingspolitikk, veldig analogt til slik det var i Forsvaret, da man opprettholdt militærleire, ikke av forsvarstekniske hensyn, men for å opprettholde lokalsamfunn og sikre sysselsetting. I denne debatten blir sykehusene et gissel for distrikspolitikken. Antakelig er det behov for alle eksisterende sykehus til helseformål, men de må ha en annen profil enn i dag.

Handler det ikke egentlig om en omkamp om sykehusreformen?
- Dette minner veldig om typografenes kamp mot teknologien. Foretaksmodellen er en tilpasningsform. Det er selvsagt ubehagelig å slå sammen alle oslosykehusene til et stort universitetssykehus med en industriperson på toppen som ikke skjønner stort av det vi driver med. Men det er jo det som ligger i industrialiseringens vesen. Endres basis, må overbygningen endre seg.

Var det dette Tore Tønne skjønte i 2000?
- Ja. Han var en gammel industrimann som gjenkjente prosessen. Man kan si mye om inkompetansen og byråkratiseringen i en del av helseforetakene, men at det var nødvendig å gå fra en forvaltningsmodell til en foretaksmodell er hevet over all tvil. Det at regjeringen har gått inn for å plassere politikere i styrene til foretakene er et stort skritt tilbake. Kommer det politikere inn, så bringes vikarierende argumenter til torgs, noe vi ikke minst ser i forbindelse med lokalsykehusstriden nå.

Du står for Oslo-sentrisme, vil vel noen si?
- Ja, det vil de sikkert si, de som kjemper for disse lokalsykehusene. Jeg mener jo ikke det. Jeg har faktisk forsket på dette, og evidsensbasert medisin er det viktigste. Jeg kan jo spørre deg - ville du blitt operert i Førde eller ved Ullevål?

Ullevål, men aller helst ved Chicago Hope.
- Ja, ikke sant. Men selv når ting er vanskelig og komplisert, så kan det være at øvelse gjør mester. Det betyr sentralisering. Problemet for folk i periferien er jo at dagens struktur gir en falsk trygghet. De får jo ikke Ullevål- eller Rikshospital-behandling i Førde, med mindre sykehuset spesialiserer seg på behandlinger der de kan få et høyt volum og opprettholde kvaliteten.

Vi har et slags lokalsykehus i Oslo også. Hva mener du om Akers skjebne?
- He he. Jeg holdt på å si: Legg det ned. Flyttingen av Rikshospitalet fra de gamle bygningene nede i Pilestredet opp til Gaustad, har vært en udelt positiv opplevelse for alle på sykehuset. Det er mye nostalgi og romantikk, men til syvende og sist så trenger pasientene flinke mennesker som kan redde livet deres, med moderne utstyr i en moderne og tilpasset bygningsmasse - ikke folk som springer rundt i bunad i gamle, fredete bygninger. Men det er vel å banne i kjerka?

• Les saken i Klassekampen på nett ved å klikke her eller på overskriften