DEBATTINNLEGG I DAGENS MEDISIN 2. DESEMBER 2013,
AV ARILD FURUSETH,ADM DIR VED GODTHAAB HELSE OG REHABILITERING
Samhandlingsreformens økonomiske insentiver overfor kommunene oppfattes i stor grad som en straffeavgift for ikke å ta pasientene tidlig nok ut av sykehus.
UTGANGSPUNKTET for samhandlingsreformen var å stoppe den sterke kostnadsveksten i sykehusene samt forebygge og behandle mer utenfor sykehus. Hva er resultatene så langt?
Målet om kortere oppholdstid i sykehusene synes å være oppnådd, men samtidig registreres det en målbar økning i antallet re-innleggelser som tyder på at pasienter har blitt skrevet ut for tidlig, før det er etablert et tilfredsstillende tilbud etter sykehusoppholdet.
KONSEKVENSER. Aktiviteten ved norske sykehus øker parallelt med at liggetiden synker. Dette innebærer at flere mottar behandling fra spesialisthelsetjenesten, men er ressursbruken riktig?
En stor andel av pasientene på sykehus er eldre. Når de opereres og sendes ut av sykehuset uten at kommunene er tilstrekkelig forberedt på å gi en nødvendig etterbehandling, har dette minst to ikke-tilsiktede effekter: Passiv venting på et svakt utviklet rehabiliteringstilbud reduserer nytten av et inngrep, samtidig som økt etterspørsel fra den nyopererte gruppen skyver kronikergruppen ut i lange ventelister hos fysikalske institutter.
KRONIKERNE. På grunn av redusert kjøp av rehabiliteringsplasser fra det offentlige, får stadig færre tilbud om rehabilitering etter sykehusopphold. Rehabiliteringssentrene har 35 prosent ledig kapasitet, og i gjennomsnitt opereres det med vel to og en halv måned ventetid for å få plass.
Norsk Fysioterapeutforbund opplyser at fysioterapeuter har hatt 45 prosent økning i henvisninger fra spesialisthelsetjenesten. Dette har økt ventelistene og ført kronikerne ned på prioriteringslisten, noe som medfører lange ventetider for denne gruppen.
HELE MENNESKET? Det ensidige fokuset på spesialisthelsetjenesten, manglende fokus på behovet for et godt pasientforløp, kan ha ført til at man har glemt nødvendigheten av å sikre en behandlingskjede som behandler hele mennesket.
Samhandlingsreformens økonomiske insentiver overfor kommunene oppfattes i stor grad å være en straffeavgift for ikke å ta pasientene tidlig nok ut av sykehus. I en slik situasjon kommer hensynet til en helhetlig behandling ofte i «bakleksa» ved utskriving. Mye taler derfor for at samhandlingsreformen har gitt flere operasjoner, men et redusert helsetilbud.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2013
Målet om kortere oppholdstid i sykehusene synes å være oppnådd, men samtidig registreres det en målbar økning i antallet re-innleggelser som tyder på at pasienter har blitt skrevet ut for tidlig, før det er etablert et tilfredsstillende tilbud etter sykehusoppholdet.
KONSEKVENSER. Aktiviteten ved norske sykehus øker parallelt med at liggetiden synker. Dette innebærer at flere mottar behandling fra spesialisthelsetjenesten, men er ressursbruken riktig?
En stor andel av pasientene på sykehus er eldre. Når de opereres og sendes ut av sykehuset uten at kommunene er tilstrekkelig forberedt på å gi en nødvendig etterbehandling, har dette minst to ikke-tilsiktede effekter: Passiv venting på et svakt utviklet rehabiliteringstilbud reduserer nytten av et inngrep, samtidig som økt etterspørsel fra den nyopererte gruppen skyver kronikergruppen ut i lange ventelister hos fysikalske institutter.
KRONIKERNE. På grunn av redusert kjøp av rehabiliteringsplasser fra det offentlige, får stadig færre tilbud om rehabilitering etter sykehusopphold. Rehabiliteringssentrene har 35 prosent ledig kapasitet, og i gjennomsnitt opereres det med vel to og en halv måned ventetid for å få plass.
Norsk Fysioterapeutforbund opplyser at fysioterapeuter har hatt 45 prosent økning i henvisninger fra spesialisthelsetjenesten. Dette har økt ventelistene og ført kronikerne ned på prioriteringslisten, noe som medfører lange ventetider for denne gruppen.
HELE MENNESKET? Det ensidige fokuset på spesialisthelsetjenesten, manglende fokus på behovet for et godt pasientforløp, kan ha ført til at man har glemt nødvendigheten av å sikre en behandlingskjede som behandler hele mennesket.
Samhandlingsreformens økonomiske insentiver overfor kommunene oppfattes i stor grad å være en straffeavgift for ikke å ta pasientene tidlig nok ut av sykehus. I en slik situasjon kommer hensynet til en helhetlig behandling ofte i «bakleksa» ved utskriving. Mye taler derfor for at samhandlingsreformen har gitt flere operasjoner, men et redusert helsetilbud.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar