VÅRT LAND PÅ LEDERPLASS: Når enhetene blir for store, oppstår nye styringsproblemer. Og ikke minst forsvinner lagfølelsen.

NETTLEDER I VÅRT LAND, MANDAG 20. AUGUST 2012

AV ERLING RIMEHAUG, SAMFUNNSREDAKTØR

Stordriftens forførelse

Det er lett å tro at stordrift og sammenslåing betyr effektivitet. Men når enhetene blir for store, oppstår nye styringsproblemer. Og ikke minst forsvinner lagfølelsen.

«Sykehusene skulle aldri vært slått sammen», sier professor Bjørg Marit Andersen til dagens Vårt Land. Hun arbeider ved Oslo Universitetssykehus, en sykehuskoloss som er oppstått ved at man har slått sammen Ullevål, Aker, Radiumhospitalet og Rikshospitalet.

Tanken kunne på papiret synes god: Fire sykehus som lå i samme by burde kunne gi pasientene bedre og mer samordnede tjenester og utnytte ressursene bedre dersom de ble slått sammen til ett. Men i praksis har det snarere gått motsatt. Sammenslåingen er blitt et pengesluk, prosessen sliter sterkt på de ansatte og på bedriftskulturen og pasientene har i alle fall ikke fått bedre tilbud. Professor Andersen mener tallene tyder på at det er blitt dårligere.

For noen år siden intervjuet jeg Jan Vincents Johansen, den tidligere direktøren ved Radiumhospitalet. Han fortalte om alt han hadde gjort for å gjøre et i utgangspunktet trist kreftsykehus til et godt sted å være, ved å satse på miljø, trivsel, samhold og medansvar, hvor også kreativiteten hadde sin plass. Så så han ut av vinduet på sykehuset, som var i ferd med å bli slått sammen med Rikshospitalet, og sukket: Nå river de ned igjen det jeg har bygget opp.

Det er mange faktorer som skaper et godt sykehus. Selvsagt er medisinsk faglighet og teknologi helt avgjørende viktig, og det kan være vanskelig å få bra nok i små fagmiljøer. Det er de små sykehusene som har flest feilbehandlinger og sykehustabber.

Men et godt sykehus skapes også av andre faktorer, som ikke er så lette å måle og få inn i evalueringsskjemaer. Det gjelder slikt som følelse av medansvar, oversiktlige ansvarsforhold og følelsen av å høre til i et fellesskap. Dette er krevende å få til å fungere når en institusjon er for stor.

Særlig vanskelig blir det når institusjoner med ulik kultur og tradisjoner, ulike datasystemer som ikke snakker sammen og i bygninger som ligger langt fra hverandre, skal slås sammen til en enhet.

Egentlig er det nesten utrolig at man trodde at dette kom til å gå bra. Men etterpåklokskapen hjelper lite her. Det er neppe noen vei tilbake. Det gjelder å få dette til å fungere best mulig. Og dessuten å lære for framtida. Det er ikke alltid det som ser bra ut på papiret er like bra i virkeligheten.

• LES NETTLEDEREN PÅ AVISEN VÅRT LANDS SIDER VED Å KLIKKE HER