KRONIKK I KLASSEKAMPEN, MANDAG 17. SEPTEMBER 2012
AV BJØRG MARIT ANDERSEN, PROFESSOR I SMITTEVERN
Det var allerede klart at sammen-slåingen av oslosykehusene var mislykket. Nye tall tegner et enda dystrere bilde.
De fire offentlige sykehusene i Oslo; Aker, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet, var velfungerende og selvstendige sykehus som ytte god helsehjelp til befolkningen i osloområdet, i tillegg til spesielle regionsoppgaver og nasjonale spissfunksjoner. Pasientene var stort sett tilfredse, og ble som regel ferdigbehandlet og fulgt opp ved det ansvarlige sykehuset. Et godt helsevesen koster penger, slik det også gjorde for de fire oslosykehusene, og sykehuskostnader følger den økonomiske utviklingen i samfunnet for øvrig.
«Noen» mente man skulle spare penger ved å slå sammen alle fire sykehus til ett stort – med stordriftsfordeler – i 2009. Det var så mange «dobbeltfunksjoner» ved de fire sykehusene, ble det sagt, og de lå så nær hverandre. Men det var ikke dobbeltarbeid med pasientene, og alle avdelinger og sykehus hadde mer enn nok med sine egne oppgaver og pasienter. Likevel skulle en fusjon bli til «det beste for pasientene» med «én dør inn» og alt på ett plan.
Med reduksjon av 4000 ansatte og med minst et par milliarder mindre i helsekostnader for Helse Sør-Øst, ville det bli overskudd. I tillegg fikk det helt uforberedte Akershus universitetssykehus (Ahus), med altfor lav kapasitet, 160.000 av Oslos beboere rett i fanget, for å lette fusjonen av oslosykehusene.
Situasjonen for somatiske paisenter før og etter fusjonen av oslosykehusene foreligger nå i tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Siden 2007 har antall pasientsenger (døgnplasser) for inneliggende pasienter gått jevnt nedover. (Se figur 1). Det har aldri vært så få sykehussenger for Oslos befolkning noensinne! En av tre sykehussenger er fjernet siden 2004.
Dette kommer ikke av at befolkningen er blitt friskere de seinere år og trenger mindre sykehusbehandling, snarere tvert imot. Nedleggelsen av sykehussenger er planlagt av ledelse og styret ved Oslo universitetssykehus (OUS). Nedleggelsen skjer til tross for en jevn befolkningsøkning i Oslo – moderat beregnet til 100.000 flere innbyggere allerede i 2020 (SSB).
At sengeplasser i oslosykehusene forsvinner til tross for en voksende, sykere og eldre befolkning, bør bli en alvorlig sak for politikere å følge opp, ikke minst med hensyn til fleksibilitet, pasientsikkerhet og beredskap!
Det fusjonerte OUS skulle bli mer effektivt og bedre enn de fire oslosykehusene til sammen. Men resultatet er at færre behandles som inneliggende pasienter, færre behandles som dagpasienter og antall liggedøgn reduseres kraftig, sammenlignet med tidligere. (Se figur 2). Det eneste som øker er antall poliklinikkbesøk. Dette fører til dårligere sykehustilbud for en økende og eldre befolkning.
Økt poliklinikk ved sykehuset har trolig sammenheng med ventelistegarantien fordi man ikke kan skaffe plass til aktiv behandling ved sykehuset. Poliklinikk medfører konkurranse med inneliggende pasienter om adgang til laboratorietjenester ved sykehuset, noe som kan forsinke effektivitet i alle retninger, særlig etter fusjonen av laboratorietjenestene i OUS.
For å kompensere for færre sengeplasser, må pasientene nøye seg med kortere liggetid ved sykehuset. Tidligere var liggetiden i gjennomsnitt rundt seks døgn, mot bare 4,6 døgn ved OUS i 2011. I hele landet var liggetiden enda lavere: 4,4 døgn i 2011. Imidlertid har OUS svært mange regionale og landsdekkende spissfunksjoner – kreft, transplantasjon, immunsupprimerte, sjeldne sykdommer og så videre – med behov for plass til langliggere med kompliserte utredninger og behandlinger. Disse pasienter er inkludert i regnskapet, og trekker opp den gjennomsnittlige liggetiden ved OUS. Liggetiden for de vanlige sykehuspasientene vil derfor bli betydelig kortere.
Kort liggetid er bra for pasienten, reduserer sykehusinfeksjoner og øker produktiviteten ved sykehuset. Men forutsetningen er at tiden brukes til pasientens beste, med tilfredsstillende utredning, undersøkelse, pleie og behandling.
Ved OUS er det fare for at liggetiden rotes bort i kaos og uorganisert virksomhet, leiting etter manglende journaler, inkompatible datasystemer, dobbeltarbeid og trippelarbeid med manglende informasjon, strykning av operasjoner, kø for laboratorie- og røntgenundersøkelser og venting på fagpersonell som er på vandring mellom sykehusenhetene eller helt fraværende. De få sykehussengene og den korte liggetiden vil derfor uvegerlig medføre utskriving av ikke ferdig behandlete eller undersøkte pasienter.
Resultatet kan bli dårlige pasienter som på egen hånd må gjennomføre røntgen og andre laboratorieundersøkelser poliklinisk. Mange kontakter underveis i pasientens rundgang mellom sykehusenheter, poliklinikker og eksterne utredninger er uheldig med hensyn til risiko for smittespredning. Dyrt og tidkrevende blir det også med registreringer og journalopptak av pasienter flere steder. Mange pasienter er så dårlige at det å farte rundt mellom undersøkelser blir en stor påkjenning. Og alle glemmer betydningen av god pleie og omsorg for sykehuspasienter!
OUS er blitt betydelig mer kostnadskrevende – faktisk mer enn de tidligere Oslo-sykehusene til sammen! De totale driftskostnadene (eksklusive avskrivninger) har steget jevnt til værs. (Se figur 3). Aldri før har det vært så dyrt å drifte offentlige sykehus i Oslo! Den totale gjelden har økt fra 7,6 milliarder i 2007 til 10,2 milliarder i 2011.
Heller ikke fjorårets resultat ser lyst ut, med vel en halv milliard i underskudd. At kostnaden for hver seng ved OUS nesten har fordoblet seg siden 2007 – fra fem millioner per år ved Oslo-sykehusene til 9,1 millioner kroner i 2011 – er nesten utrolig. (Se figur 4).
Milliardgevinsten av fusjonen har ingen sett spor av. Heller ikke overføringen av 160.000 osloboere til Akershus universitetssykehus’ ansvarsområde har gitt «gevinst». OUS har blitt et umettelig pengesluk.
Fusjonen skulle medføre reduksjon av 4000 årsverk, og overtallige skulle presses over til Ahus. Dette skjedde ikke. Personell ved oslosykehusene var ikke motivert til å flytte på kommando. De fleste hadde arbeidet i mange år ved sine avdelinger, med sin spesialkompetanse og ved et sykehus med godt omdømme i befolkningen.
En arrogant, uforstandig og trolig lovløs håndtering av personalet skapte uro, dårlig arbeidsmiljø, vondt blod og frykt. Det oppsto kompetanseflukt fra sykehuset. Tilbake lå ødelagte arbeidsteam, oppdelte avdelinger i strid med seg selv, ustrukturert ledelse og lokalisasjon, og til dels fravær av ledelse.
Likevel fortsatte antall årsverk å stige – fra 13.200 i 2007 til 14.200 i 2011. Årsverk ved administrasjon og kontor øker jevnt. (Se figur 5). I motsetning til andre stillingskategorier ved OUS, skjer det en markant reduksjon av stillinger innen service, teknisk og/eller drift av sykehuset. Her er det uten skånsel skåret inn til beinet. Et stort antall årsverk er borte, noe som særlig merkes ved et utrolig dårlig renhold. Dette utgjør en klar risiko for smittespredning og pasientsikkerhet, men ingen gjør noe med det på grunn av frykt for egen jobb.
OUS skulle bli billigere, bedre og mer brukervennlig med «én dør inn» enn Aker, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet til sammen. «Gevinsten» av fusjonen var estimert til milliardbeløp. Men fusjonen har ikke oppfylt ett eneste mål. Fremdeles er det mer enn 40 dører inn, pasientene har fått det verre, pasientsikkerheten er dårligere og gigantunderskuddet er større enn noensinne.
OUS har sløst bort milliarder i ustruktur og inkompetanse, noe som har endt i et dårligere sykehustilbud til en økende befolkning. Imens forslummes sykehusets bygninger på grunn av dårlig vedlikehold og et elendig renhold.
Det var ikke forstandig å bruke milliarder på en eksperimentell «visjonær» fusjon av fire sykehus som ikke engang kunne samlokaliseres eller i det minste samarbeide om felles datasystemer og andre sentrale tiltak. Det var ikke klokt å fusjonere fire kulturelt forskjellige, høyspesialiserte, godt styrte sykehus som hver for seg var mer enn 100 prosent effektive, fleksible og som hadde god beredskap. Sykehus er kostnadskrevende bedrifter, men kan ikke sammenlignes med, fusjoneres eller driftes som fabrikker. OUS bør nedlegges snarest mulig.
«Noen» mente man skulle spare penger ved å slå sammen alle fire sykehus til ett stort – med stordriftsfordeler – i 2009. Det var så mange «dobbeltfunksjoner» ved de fire sykehusene, ble det sagt, og de lå så nær hverandre. Men det var ikke dobbeltarbeid med pasientene, og alle avdelinger og sykehus hadde mer enn nok med sine egne oppgaver og pasienter. Likevel skulle en fusjon bli til «det beste for pasientene» med «én dør inn» og alt på ett plan.
Med reduksjon av 4000 ansatte og med minst et par milliarder mindre i helsekostnader for Helse Sør-Øst, ville det bli overskudd. I tillegg fikk det helt uforberedte Akershus universitetssykehus (Ahus), med altfor lav kapasitet, 160.000 av Oslos beboere rett i fanget, for å lette fusjonen av oslosykehusene.
Situasjonen for somatiske paisenter før og etter fusjonen av oslosykehusene foreligger nå i tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Siden 2007 har antall pasientsenger (døgnplasser) for inneliggende pasienter gått jevnt nedover. (Se figur 1). Det har aldri vært så få sykehussenger for Oslos befolkning noensinne! En av tre sykehussenger er fjernet siden 2004.
Dette kommer ikke av at befolkningen er blitt friskere de seinere år og trenger mindre sykehusbehandling, snarere tvert imot. Nedleggelsen av sykehussenger er planlagt av ledelse og styret ved Oslo universitetssykehus (OUS). Nedleggelsen skjer til tross for en jevn befolkningsøkning i Oslo – moderat beregnet til 100.000 flere innbyggere allerede i 2020 (SSB).
At sengeplasser i oslosykehusene forsvinner til tross for en voksende, sykere og eldre befolkning, bør bli en alvorlig sak for politikere å følge opp, ikke minst med hensyn til fleksibilitet, pasientsikkerhet og beredskap!
Det fusjonerte OUS skulle bli mer effektivt og bedre enn de fire oslosykehusene til sammen. Men resultatet er at færre behandles som inneliggende pasienter, færre behandles som dagpasienter og antall liggedøgn reduseres kraftig, sammenlignet med tidligere. (Se figur 2). Det eneste som øker er antall poliklinikkbesøk. Dette fører til dårligere sykehustilbud for en økende og eldre befolkning.
Økt poliklinikk ved sykehuset har trolig sammenheng med ventelistegarantien fordi man ikke kan skaffe plass til aktiv behandling ved sykehuset. Poliklinikk medfører konkurranse med inneliggende pasienter om adgang til laboratorietjenester ved sykehuset, noe som kan forsinke effektivitet i alle retninger, særlig etter fusjonen av laboratorietjenestene i OUS.
For å kompensere for færre sengeplasser, må pasientene nøye seg med kortere liggetid ved sykehuset. Tidligere var liggetiden i gjennomsnitt rundt seks døgn, mot bare 4,6 døgn ved OUS i 2011. I hele landet var liggetiden enda lavere: 4,4 døgn i 2011. Imidlertid har OUS svært mange regionale og landsdekkende spissfunksjoner – kreft, transplantasjon, immunsupprimerte, sjeldne sykdommer og så videre – med behov for plass til langliggere med kompliserte utredninger og behandlinger. Disse pasienter er inkludert i regnskapet, og trekker opp den gjennomsnittlige liggetiden ved OUS. Liggetiden for de vanlige sykehuspasientene vil derfor bli betydelig kortere.
Kort liggetid er bra for pasienten, reduserer sykehusinfeksjoner og øker produktiviteten ved sykehuset. Men forutsetningen er at tiden brukes til pasientens beste, med tilfredsstillende utredning, undersøkelse, pleie og behandling.
Ved OUS er det fare for at liggetiden rotes bort i kaos og uorganisert virksomhet, leiting etter manglende journaler, inkompatible datasystemer, dobbeltarbeid og trippelarbeid med manglende informasjon, strykning av operasjoner, kø for laboratorie- og røntgenundersøkelser og venting på fagpersonell som er på vandring mellom sykehusenhetene eller helt fraværende. De få sykehussengene og den korte liggetiden vil derfor uvegerlig medføre utskriving av ikke ferdig behandlete eller undersøkte pasienter.
Resultatet kan bli dårlige pasienter som på egen hånd må gjennomføre røntgen og andre laboratorieundersøkelser poliklinisk. Mange kontakter underveis i pasientens rundgang mellom sykehusenheter, poliklinikker og eksterne utredninger er uheldig med hensyn til risiko for smittespredning. Dyrt og tidkrevende blir det også med registreringer og journalopptak av pasienter flere steder. Mange pasienter er så dårlige at det å farte rundt mellom undersøkelser blir en stor påkjenning. Og alle glemmer betydningen av god pleie og omsorg for sykehuspasienter!
OUS er blitt betydelig mer kostnadskrevende – faktisk mer enn de tidligere Oslo-sykehusene til sammen! De totale driftskostnadene (eksklusive avskrivninger) har steget jevnt til værs. (Se figur 3). Aldri før har det vært så dyrt å drifte offentlige sykehus i Oslo! Den totale gjelden har økt fra 7,6 milliarder i 2007 til 10,2 milliarder i 2011.
Heller ikke fjorårets resultat ser lyst ut, med vel en halv milliard i underskudd. At kostnaden for hver seng ved OUS nesten har fordoblet seg siden 2007 – fra fem millioner per år ved Oslo-sykehusene til 9,1 millioner kroner i 2011 – er nesten utrolig. (Se figur 4).
Milliardgevinsten av fusjonen har ingen sett spor av. Heller ikke overføringen av 160.000 osloboere til Akershus universitetssykehus’ ansvarsområde har gitt «gevinst». OUS har blitt et umettelig pengesluk.
Fusjonen skulle medføre reduksjon av 4000 årsverk, og overtallige skulle presses over til Ahus. Dette skjedde ikke. Personell ved oslosykehusene var ikke motivert til å flytte på kommando. De fleste hadde arbeidet i mange år ved sine avdelinger, med sin spesialkompetanse og ved et sykehus med godt omdømme i befolkningen.
En arrogant, uforstandig og trolig lovløs håndtering av personalet skapte uro, dårlig arbeidsmiljø, vondt blod og frykt. Det oppsto kompetanseflukt fra sykehuset. Tilbake lå ødelagte arbeidsteam, oppdelte avdelinger i strid med seg selv, ustrukturert ledelse og lokalisasjon, og til dels fravær av ledelse.
Likevel fortsatte antall årsverk å stige – fra 13.200 i 2007 til 14.200 i 2011. Årsverk ved administrasjon og kontor øker jevnt. (Se figur 5). I motsetning til andre stillingskategorier ved OUS, skjer det en markant reduksjon av stillinger innen service, teknisk og/eller drift av sykehuset. Her er det uten skånsel skåret inn til beinet. Et stort antall årsverk er borte, noe som særlig merkes ved et utrolig dårlig renhold. Dette utgjør en klar risiko for smittespredning og pasientsikkerhet, men ingen gjør noe med det på grunn av frykt for egen jobb.
OUS skulle bli billigere, bedre og mer brukervennlig med «én dør inn» enn Aker, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet til sammen. «Gevinsten» av fusjonen var estimert til milliardbeløp. Men fusjonen har ikke oppfylt ett eneste mål. Fremdeles er det mer enn 40 dører inn, pasientene har fått det verre, pasientsikkerheten er dårligere og gigantunderskuddet er større enn noensinne.
OUS har sløst bort milliarder i ustruktur og inkompetanse, noe som har endt i et dårligere sykehustilbud til en økende befolkning. Imens forslummes sykehusets bygninger på grunn av dårlig vedlikehold og et elendig renhold.
Det var ikke forstandig å bruke milliarder på en eksperimentell «visjonær» fusjon av fire sykehus som ikke engang kunne samlokaliseres eller i det minste samarbeide om felles datasystemer og andre sentrale tiltak. Det var ikke klokt å fusjonere fire kulturelt forskjellige, høyspesialiserte, godt styrte sykehus som hver for seg var mer enn 100 prosent effektive, fleksible og som hadde god beredskap. Sykehus er kostnadskrevende bedrifter, men kan ikke sammenlignes med, fusjoneres eller driftes som fabrikker. OUS bør nedlegges snarest mulig.
Tallene og grafene kan du laste ned som egen pdf her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar