Eggstokkreft og lokalsykehus

Forrige uke skrev flere medier om at det var "bedre overlevelsessjanse" på universitetssykehus enn på lokalsykehus. Oppslagene bygget på en norsk undersøkelse om overlevelsesjanser ved eggstokkreft som ble publisert i et internasjonalt gynekologitidsskrift ifjor. Her blir behandlingsresultatene ved universitetssykehus sammenlignet med sentralsykehus og lokalsykehus, noe som i media ble til "lokalsykehus". Bergens Tidende brukte dette i en lederkommentar, som jeg har svart på slik:

TRYGT PÅ LOKALSYKEHUS
I lederen ”Størrelsen betyr noe” (fredag 18. mai) kommenterer BT kvalitetsforskjeller i Sykehus-Norge. Bakgrunnen er debatten om det nevrokirurgiske tilbudet på Vestlandet og en undersøkelse av ulik overlevelsessjanse ved eggstokkreft.
Avisen bruker undersøkelsen til å fastslå at ”overlevelsessjansen er påtakelig forskjellig mellom lokalsykehus og universitetssykehus”. Hvis en skal være nøyaktig heter det i undersøkelsen at overlevelsessjansen ved denne krefttypen er bedre for kvinner som blir operert ved et universitetssykehus eller av en spesialist i gynekologi.
Men spørsmålet er om ikke BT retter baker for smed når avisen sår tvil om trygghet ved lokalsykehusene ved å vise til akkurat denne undersøkelsen? Avisen overser jo volumet av behandlinger på nivået mellom lokal- og universitetssykehus, nemlig sentralsykehusene.
Sykehusene i undersøkelsen var delt inn i to kategorier: ”teaching hospitals” og ”non-teaching hospitals”. Den første kategorien omfattet 4 universitetssykehus som behandlet 108 pasienter. Den andre kategorien omfattet både sentralsykehus og lokalsykehus, tilsammen 22 sykehus som behandlet 90 pasienter.
Det fremgår ikke av det offentliggjorte materialet hvordan den innbyrdes fordelingen i den siste gruppen var, men det er vel rimelig å anta at de fleste av disse 90 pasientene faktisk var behandlet på sentralsykehus? Det er jo slutt på den tiden da lokalsykehus drev med alt, og pasienter med de diagnosene som undersøkelsen omfatter blir vanligvis henvist videre.
Generelt gir lokalsykehus et kvalitativt godt tilbud til pasientene. Undersøkelser viser også god pasienttilfredshet. Lokalsykehus redder liv, og nærmere 70% av dem som blir innlagt på sykehus kan ferdigbehandles på lokalsykehusnivå. For de fleste sykdommer og skader vil altså lokalsykehus være det helt riktige tilbudet.
Selvfølgelig vil enkelte spesialiserte behandlingsopplegg og operasjoner kreve kompetanse på høyt nivå. For at pasientene skal være trygge må alle sykehus være gode på diagnostikk og henvise videre når det er nødvendig. Men universitetssykehusene bør ikke – og har ikke kapasitet til å – ta seg av det store volumet av trivielle lidelser. Primærleger og lokalsykehus samarbeider om pasienter, er billige i drift og tar seg av over 90% av de medisinske problemstillingene i befolkningen.
Til tross for fagre løfter i Soria Moria-erklæringen er lokalsykehusene under press og sårbare for angrep fra mange kanter. Økonomiske kutt rammer relativt hardere i små organisasjoner, og stadig usikkerhet om fremtiden gjør rekruttering vanskeligere. BTs leder hjelper hverken pasienter eller personale når den kritiserer lokalsykehusenes behandlingsresultater på et område som de i liten eller ingen grad faktisk behandler.