Helseledernes veier er uransakelige

CHRISTIAN GRIMSGAARDS BLOGG/DAGENS MEDISIN 30. MARS 2012   

Helseledernes veier er uransakelige

Det fremkommer tydelig i arealutviklingsplanen som 29. mars ble lagt frem for styret i Oslo universitetssykehus. Sykehuset skal drives oppsplittet i overskuelig fremtid.

Fusjonsideen skal virkeliggjøres en gang etter 2025, da skal ny bygningsmasse danne bro mellom sykehusene, med Universitetet som bropilar i midten. Slik skal sykehusene omsider bli ett. Velkommen til visjonen «Campus OUS».

Det er ellers ikke mer enn et drøyt 10-år siden helsebyråkrater hadde en ganske annen visjon, et selvstendig rikshospital i Oslo. Men bare få år etter innflytting var det håpløst avleggs med flere sykehus langs samme vei. At de samme sykehusene hver for seg var større enn de fleste andre sykehus i landet la ingen demper på entusiasmen blant politikere anført av helsebyråkrater; vi slår alle sammen til ett.

Nå skulle en jo tro at denne virketrangen ble fulgt av et snev av interesse for å sette seg inn i realiteter og mulighetene som følger. Det har dessverre vist seg ikke å holde stikk. Det var ikke mulig å selge Aker, og det var ikke mulig å bygge på Rikshospitalet. Arealene på Ullevål var i helt spesielt dårlig stand, og arealene på Rikshospitalet var for gode til å kunne fraflyttes. En reell fusjonering av virksomhetene ville koste masse penger, som ikke finnes. For så vidt mye kjent også før fusjonen, men altså ikke erkjent.

Målet med omstillingene i Oslo var omfattende og uklare. Bedre sykehustjenester for regionen og hele landet. Dette skulle gjennomføres ved en samling av region- og landsfunksjoner ved Rikshospitalet. Den flinke direktør Hatlen gjøv samvittighetsfullt løs på oppdraget og reorganiserte hele lederlinjen for en samling av de ulike fagområdene under samme tak. Da erkjennelsen av avhengigheten mellom de ulike ledd som utgjør et sykehus gradvis gikk opp for direktøren fattet hun uro. Hun forsto at samling faktisk forutsatte bygninger. Var organisasjonstilpasning likevel så klokt når premissene for samling var helt uavklarte? Og i et styremøte luftet direktøren mulighet for reversering av organiseringen. Men OUS sitt styre og eier sto fast, videre! Alltid videre.

Nå har vi en ny direktør på plass. Som rutinert kliniker og helsebyråkrat har Erikstein sans for både klinikk og politikk. Ingen trenger forklare ham at hjertet hører sammen med hjerne, og anestesi med kirurgi. Han vet at et sykehus trenger mange typer fagmiljø og leger for å fungere, og at multitraume betyr flere skader, gjerne også i ulike organsystem. Han vet at ingen trikke- eller lederlinje kan endre på dette. Men han vet også at Oslo ikke vil få de 20–30 milliardene som en reell fusjon vil koste, og at det ikke skal tas et oppgjør med noen eller noe nå. Her har for mange vært for delaktige i Helse Sør-Østs visjonære planer. Stryk over og gå videre.

Det er ingen liten oppgave å legge en god arealutviklingsplan i dette landskapet. Mange interesser skal ivaretas, eier og politikere, pasienter og ansatte, by og land. Det eneste som er klart er at det ikke finnes midler til å gjennomføre prosjektet som eier vedtok. Konkrete og ambisiøse planer er heller ikke ønsket, det fikk ikke minst Hatlen erfare. Et ganske umulig oppdrag. Den fremlagte planen får da også hard medfart av det eksterne ekspertpanelet; premisser og mandat er uavklart, hvem har egentlig bestilt planen? Hvilken rolle har planen i beslutningsprosessen, og hvilke bedriftsøkonomiske forutsetninger ligger til grunn? Ikke egnet som underlag, og burde ikke en arealplan ta utgangspunkt i en virksomhetsplan?

Men det er samtidig realisme og drøm i planen som ble lagt frem for styret. Sykehuset skal drives på minst tre adresser i uoverskuelig fremtid, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Det blir ingen fullbyrdelse av fusjonen, ingen større byggeprosjekt, og altså ingen samling av lands- og regionfunksjonene som vedtatt. Men se hist; etter 2025 kan ørkenvandringen ta slutt, da skal Campus OUS virkeliggjøres, et sammenhengende sykehusareal fra Gaustadbekken til Voldsløkka.

Slik kan fusjonens idé leve videre, det dreier seg ikke om nå, ikke for oss, men for generasjonene som kommer. Sykehusutvikling i 100-års perspektiv. Men det er en drøm satt på skrøpelige tufter, en gigantisk feilvurdering i 2008.

Som kirurg må en ha orden på to forhold før det tys til kniven; hvorfor og hvordan. Innbyrdes avhengige, og begge nødvendige for et ønsket resultat. Å skjære i mennesker vil jo nødvendigvis ha omkostninger for den som blir beskåret. Ulemper må oppveies av gevinster. Slik også med fusjoner.

Helse Sør-Øst valgte alle pasienters skrekk, vi åpner og tar en titt. Arealplanen dokumenterer at de ikke er i nærheten av å kunne håndtere situasjon de har igangsatt. Nå ligger pasienten med åpne sår, mens Helse Sør-Øst og lederlinjen nervøst forsøker å dekke til sårene og den blødende pasient. Så-så, det skal bli bra, det ordner seg, vi skal ikke lukke sårene helt ennå. Hold ut, bare til litt forbi 2025. Sykehusene vil nok overleve, men neppe denne ideen. Håpet er at også politikerne erkjenner behovet for nye kirurger med en gjennomtenkt plan før blodtapet blir for stort.

Christian Grimsgaard

• Hentet fra Dagens Medisin/Christian Grimsgaards blogg. Les innlegget og kommentarene der ved å klikke HER