DEBATTINNLEGG I AFTENPOSTEN 19. AUGUST 2008
Lokalsykehusene skal ha ansvar for 60-70 prosent av befolkningen. Hvorfor debatteres ikke denne delen av det offentlige helsestellet oftere?GRETHE G. FOSSUM, divisjonsdirektør, Sykehuset Innlandet KongsvingerNært befolkningen. Lokalsykehus er et godt innarbeidet begrep i norsk helsevesen og i befolkningen. De fleste steder er det et tett og nært forhold til lokalsykehuset, noe som gjenspeiles i de protestene som kommer når det foreslås endringer eller nedleggelser.
Jeg har med undring fulgt med for å se og høre hvem som uttaler seg, hva som blir sagt om sykehus og helse, og observert at det sjelden er kompetansen til lokalsykehusspesialistene som blir etterspurt.
Eksperter med fagkompetanse fra store universitetssykehus trekkes frem for å uttale seg om sykehusets økonomi, administrasjon, ledelse og naturligvis fag, og svært få av dem har satt sin fot i et lokalsykehus og vet hvilke kvaliteter som finnes der.
Er det kanskje på tide å rette søkelyset mot lokalsykehusene ?
Nye pasientgrupper.
Hvilke pasientgrupper vil vokse i årene fremover?
Sett fra mitt ståsted vil lokalsykehusene få flere eldre med sammensatte sykdommer, flere kronikere og flere kreftpasienter. Livsstilssykdommene vil gi økning av diabetes, KOLS og overvekt. Rehabilitering vil bli en viktig del av oppgavene på et lokalsykehus. Siden lokalsykehusene som oftest er små, må personalet til enhver tid inneha breddekompetanse.
Akuttberedskap nødvendig.
Et lokalsykehus skal gi trygghet, og da er det helt nødvendig med en akuttberedskap som kan behandle og stabilisere pasienter. Lynnedslaget som rammet 91 tilskuerne på Rallycrosstevne i Åsnes kommune tidlig i august, viser viktigheten av at man klarer å mobilisere sykehustjenester lokalt, på kort varsel.
Vi bør stille fire krav til utvikling av lokalsykehusene:
1. Fagkompetanse.
På et lokalsykehus er det viktig at personalet har breddekompetanse. Breddekompetanse er dessverre ikke høyt verdsatt blant legene, men lokalsykehusenes pasientsammensetning krever generalister!
Hvem tar ansvaret når kompetansen ikke finnes?
Myndighetene må gjennom kompetanseplanlegging iverksette tiltak som gjør at lokalsykehusene får den kompetansen blant pleiepersonell som 60-70 prosent av befolkningen trenger, både gjennom økt utdanningskapasitet og motiveringstiltak.
2. Samarbeid med kommunene.
Samarbeidet med kommunene og primærhelsetjenesten må gjøres mer praktisk og målrettet. Det er viktig å kjenne hverandres rutiner og den store fordelen på små lokalsykehus, vi kjenner ordførerne, rådmennene og helsepersonellet også!
Ønskes mer samarbeid, må det gjenspeiles i mer penger!
3. Samarbeid mellom sykehus.
Avstanden mellom Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus er 3,5 km. Den geografiske avstanden bør ikke være til hinder for samarbeid, men ulike kulturer, konkurransementalitet og mangel på kunnskap om hverandre synes å være de største bremseklossene for at to eller flere sykehus skal samhandle.
4. Økonomisk system
som ivaretar lokalsykehusfunksjonene. Sykehusene er i dag finansiert gjennom basistilskudd og det såkalte DRG-systemet. Ethvert finansieringssystem har sine styrker og svakheter, men i alle systemer er det nødvendig at politiske prioriteringer blir understøttet av økonomiske midler. Dersom man ønsker felles akuttmottak, ambulerende rehabiliteringsteam og observasjonssenger i sykehusene, så må dette følges opp med økonomiske incitamenter!
Også på andre områder stemmer ikke arbeidsinnsatsen helt med den økonomiske "belønningen".
Finansiering av tidkrevende medisinske undersøkelser og behandlinger av mennesker med et sammensatt sykdomsbilde kontra et kirurgisk inngrep med liggetid på fire dager, betales forskjellig.
Nettopp fordi lokalsykehusene skal ivareta behovet til 60-70 prosent av befolkningen, med mange eldre og kronisk syke, er det viktig å diskutere tilbudet som skal gis, det økonomiske systemet, fagkompetansen og deretter hva de store spesialiserte sykehusene skal bidra med.
• Les innlegget i Aftenposten ved å klikke
her eller på overskriften
