JEG TROR INNLEGGET KAN VÆRE TIL INSPIRASJON FOR LOKALSYKEHUS-FORKJEMPERE OGSÅ UTENFOR OSLO-REGIONEN …
Bildet på denne siden er tatt foran Stortinget under forrige mandags demonstrasjon for Oslo-sykehusene. Det viser noen av dem som ikke finner seg i at det skal være stille om det dramatiske som nå skjer med helsevesenet vårt. Dette er dem som ikke finner seg i den knugende stillheten som altfor lett overtar, når alle vet at det er riktig å protestere – ikke minst mot nedleggelsen av Aker sykehus. De du ser på bildet, er folk som gang på gang bryter stillheten og setter seg opp mot overmaktens udemokratiske idioti. Dette er dem som ofrer tid, penger og posisjoner på det som i realiteten nå er en livsviktig sak for oss alle: Å bevare de grunnleggende strukturene i velferdsstaten Norge.
Kampen for Aker sykehus er etter hvert blitt kampen for alle Oslo-sykehusene. Det er stadig mer tydelig: Dersom nedleggelsen av Aker gjennomføres, vil hele Oslo rammes – ja, store deler av Akershus også. En nedleggelse, og den vanvittige fusjonen den er et resultat av, vil etterlate et tomrom det ikke er mulig å fylle, selv ikke med de titalls Monopol-milliardene foretaksdirektørene nå opererer med i sine planer for å gjennomføre slaktet. Nedleggelsen og fusjonen setter sykehusvesenet vårt på spill.
Fagfolkene tror ikke en døyt på prosjektet. Det er alvorlig når hele 70 % av de ansatte i kolossen Oslo universitetssykehus sier de ikke tror at fusjonen av Ullevål, Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Aker vil føre til forbedringer. Mange av de beste fagfolkene på sykehusene ser seg nå om etter annet å gjøre. Det er alarm!
Forrige mandags demonstrasjon ble behørig dekket i Akers Avis Groruddalen. Den ble også omtalt i en lederartikkel med en presist oppsummerende tittel: ”De gir seg ikke”. Nei. De som kjemper for Aker sykehus – og etter hvert; for framtiden til alle Oslos sykehus – de gir seg faktisk ikke, ikke på tørre møkka. Kampen har pågått i flere år allerede, og den fortsetter.
De siste månedene har jeg tenkt mye på hvorfor. Hvorfor utsetter aksjonistene seg for disse belastningene? Hvorfor utsetter de seg for kveldene med de lange møtene? For arbeidet med løpesedlene, parolemalingen og mobiliseringen – til de kalde demonstrasjonene? Hvorfor utsetter aksjonistene seg frivillig for ubehaget ved stadig å møte arrogansen fra establishment av nær sagt alle kategorier? Det hadde vært langt mer behagelig å la være.
Svaret kan være så enkelt som at det nettopp ikke hadde vært mer behagelig å sitte hjemme. For mange er ikke det verste å bli slitne, oppgitte, kalde og frustrerte. Det aller mest ubehagelige ville vært å la uretten få fortsette, uten å si fra om den.
Vi var kanskje ikke så mange, der foran Stortinget forrige mandag. Noen telte 100, andre 150. Selv tror jeg vi var 200. Vi hadde selvfølgelig ønsket at vi klarte å samle hundre ganger flere. Det interessante er at vi langt fra er få. I internasjonal sammenheng kan du gange tallet på opprørere som dette med millioner. For er det ikke det samme sinnet som driver dem du ser på bildet, som også driver dem som i disse dager strømmer ut i gatene i Jemens hovedstad Sana’a, på Tahir-plassen i Kairo, på Wall Street i New York, i gatene i London, Madrid og Moskva? Ser vi ikke alle rødt på grunn av våre egne Mubarak’er, Putin’er eller Saleh’er?
En av dem som har satt ord på dette opprøret, er 94 år gamle Stéphane Hessel. Han har skrevet den lille boka ”Bli sint!” (Indignez-Vouz!). Hessel er fransk krigshelt, diplomat og medforfatter av FNs menneskerettighetserklæring. Nå inspirerer boka hans protestbevegelser verden over og har solgt i 3,5 millioner eksemplarer. Hessel ble nylig intervjuet i NRK. Der sa han ting som dette:
”Vi lever i et system som ikke lenger er demokratisk, men som er et fåmannsvelde (oligarki). Systemet arbeider mot folkets mest dyrebare ideer. Det finnes krefter man først må avsløre, og man må vite hvordan de opptrer. Deretter kan man overvinne dem. Disse kreftene hindrer myndighetene å gjøre det innbyggerne ønsker de skal gjøre. Vi må være åpne demokrater. De demokratiske kreftene har alltid det siste ordet. Det er viktig å bli sint, og å demonstrere med styrke og besluttsomhet mot alt som synes uakseptabelt. Da kan det skje en metamorfose. Det er det store håpet. Derfor sier jeg til ungdommen: Ikke mist håpet!”
Se intervjuet med Stéphane Hessel nederst på denne siden!
Det er akkurat dette håpet som holder liv i motstanden mot nedleggelsen av Aker sykehus. Motstanden brer om seg. Flere og flere ser at motstanderne har rett, og slutter seg til dem.
For meg er det derfor en voldsom positiv kraft i bildet du ser på denne siden. De du ser er rett og slett noen av de mest anstendige som finnes blant oss. Langt på vei har de allerede vunnet, bare ved å vise sitt mot og sin standhaftighet, eller som Stéphane Hessel kanskje ville sagt: Ved å vise sin civil courage.
Klipp ut bildet, heng det på veggen og bli med i motstandsfronten, du også.
Dessuten har du nå fått et gratis (gave)tips: ”Bli sint!”
God jul!
Are Saastad,
Aker Sykehus Venner
Bildet på denne siden er tatt foran Stortinget under forrige mandags demonstrasjon for Oslo-sykehusene. Det viser noen av dem som ikke finner seg i at det skal være stille om det dramatiske som nå skjer med helsevesenet vårt. Dette er dem som ikke finner seg i den knugende stillheten som altfor lett overtar, når alle vet at det er riktig å protestere – ikke minst mot nedleggelsen av Aker sykehus. De du ser på bildet, er folk som gang på gang bryter stillheten og setter seg opp mot overmaktens udemokratiske idioti. Dette er dem som ofrer tid, penger og posisjoner på det som i realiteten nå er en livsviktig sak for oss alle: Å bevare de grunnleggende strukturene i velferdsstaten Norge.
Kampen for Aker sykehus er etter hvert blitt kampen for alle Oslo-sykehusene. Det er stadig mer tydelig: Dersom nedleggelsen av Aker gjennomføres, vil hele Oslo rammes – ja, store deler av Akershus også. En nedleggelse, og den vanvittige fusjonen den er et resultat av, vil etterlate et tomrom det ikke er mulig å fylle, selv ikke med de titalls Monopol-milliardene foretaksdirektørene nå opererer med i sine planer for å gjennomføre slaktet. Nedleggelsen og fusjonen setter sykehusvesenet vårt på spill.
Fagfolkene tror ikke en døyt på prosjektet. Det er alvorlig når hele 70 % av de ansatte i kolossen Oslo universitetssykehus sier de ikke tror at fusjonen av Ullevål, Rikshospitalet-Radiumhospitalet og Aker vil føre til forbedringer. Mange av de beste fagfolkene på sykehusene ser seg nå om etter annet å gjøre. Det er alarm!
Forrige mandags demonstrasjon ble behørig dekket i Akers Avis Groruddalen. Den ble også omtalt i en lederartikkel med en presist oppsummerende tittel: ”De gir seg ikke”. Nei. De som kjemper for Aker sykehus – og etter hvert; for framtiden til alle Oslos sykehus – de gir seg faktisk ikke, ikke på tørre møkka. Kampen har pågått i flere år allerede, og den fortsetter.
De siste månedene har jeg tenkt mye på hvorfor. Hvorfor utsetter aksjonistene seg for disse belastningene? Hvorfor utsetter de seg for kveldene med de lange møtene? For arbeidet med løpesedlene, parolemalingen og mobiliseringen – til de kalde demonstrasjonene? Hvorfor utsetter aksjonistene seg frivillig for ubehaget ved stadig å møte arrogansen fra establishment av nær sagt alle kategorier? Det hadde vært langt mer behagelig å la være.
Svaret kan være så enkelt som at det nettopp ikke hadde vært mer behagelig å sitte hjemme. For mange er ikke det verste å bli slitne, oppgitte, kalde og frustrerte. Det aller mest ubehagelige ville vært å la uretten få fortsette, uten å si fra om den.
Vi var kanskje ikke så mange, der foran Stortinget forrige mandag. Noen telte 100, andre 150. Selv tror jeg vi var 200. Vi hadde selvfølgelig ønsket at vi klarte å samle hundre ganger flere. Det interessante er at vi langt fra er få. I internasjonal sammenheng kan du gange tallet på opprørere som dette med millioner. For er det ikke det samme sinnet som driver dem du ser på bildet, som også driver dem som i disse dager strømmer ut i gatene i Jemens hovedstad Sana’a, på Tahir-plassen i Kairo, på Wall Street i New York, i gatene i London, Madrid og Moskva? Ser vi ikke alle rødt på grunn av våre egne Mubarak’er, Putin’er eller Saleh’er?
En av dem som har satt ord på dette opprøret, er 94 år gamle Stéphane Hessel. Han har skrevet den lille boka ”Bli sint!” (Indignez-Vouz!). Hessel er fransk krigshelt, diplomat og medforfatter av FNs menneskerettighetserklæring. Nå inspirerer boka hans protestbevegelser verden over og har solgt i 3,5 millioner eksemplarer. Hessel ble nylig intervjuet i NRK. Der sa han ting som dette:
”Vi lever i et system som ikke lenger er demokratisk, men som er et fåmannsvelde (oligarki). Systemet arbeider mot folkets mest dyrebare ideer. Det finnes krefter man først må avsløre, og man må vite hvordan de opptrer. Deretter kan man overvinne dem. Disse kreftene hindrer myndighetene å gjøre det innbyggerne ønsker de skal gjøre. Vi må være åpne demokrater. De demokratiske kreftene har alltid det siste ordet. Det er viktig å bli sint, og å demonstrere med styrke og besluttsomhet mot alt som synes uakseptabelt. Da kan det skje en metamorfose. Det er det store håpet. Derfor sier jeg til ungdommen: Ikke mist håpet!”
Se intervjuet med Stéphane Hessel nederst på denne siden!
Det er akkurat dette håpet som holder liv i motstanden mot nedleggelsen av Aker sykehus. Motstanden brer om seg. Flere og flere ser at motstanderne har rett, og slutter seg til dem.
For meg er det derfor en voldsom positiv kraft i bildet du ser på denne siden. De du ser er rett og slett noen av de mest anstendige som finnes blant oss. Langt på vei har de allerede vunnet, bare ved å vise sitt mot og sin standhaftighet, eller som Stéphane Hessel kanskje ville sagt: Ved å vise sin civil courage.
Klipp ut bildet, heng det på veggen og bli med i motstandsfronten, du også.
Dessuten har du nå fått et gratis (gave)tips: ”Bli sint!”
God jul!
Are Saastad,
Aker Sykehus Venner
• KLIKK HER FOR Å LESE HELE INNLEGGET OG SE VIDEOEN MED STÉPHANE HESSEL PÅ ARE SAASTADS BLOGG
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar