Kongsberg: Markering for sykehuset søndag 11. desember kl. 17

La oss fylle Kirketorget søndag 11. desember kl. 17, lyder oppfordringen fra Venner av Kongsberg sykehus (VaKs), som oppfordrer folk til å ta med fakler og bjeller for å vise solidaritet med sykehuset etter at det nylig kom forslag om å legge ned akuttberedskap og fødeavdelingen.

Demonstrasjonen er flyttet fra opprinnelig tidspunkt mandag 12. til søndag 11. desember på grunn av kollisjon med et annet arrangement. Det arbeides med å innhente faglig sterke appellanter og folk med tilknytning til Kongsberg. Programmet kommer på VaKs sine nettsider, som du finner her.

Folkebevegelsen for lokalsykehusene har sendt følgende støtteerklæring til arrangementet:

Folkebevegelsen for lokalsykehusene ønsker VaKs lykke til med aksjonsdagen søndag 11. desember og støtter helhjertet kampen for å sikre og styrke Kongsberg sykehus som et fullverdig lokalsykehus med akuttberedskap og fødeavdeling. Det har innbyggerne i regionen krav på.

Kampen for Kongsberg sykehus er ikke en snever interessekamp, men en del av en nasjonal og prinsipiell kamp om velferd, verdier og grunnlaget for bosetting og næringsutvikling i distriktene. Dette er en kamp vi ikke kan tape!

Her et utdrag fra appell som ble holdt i september, av Mette K. Fjeldheim fra venneforeningen:

Kongsberg har hatt sykehus i 273 år. Sølvverket hadde 4000 ansatte i 1771 Våpenfabrikken hadde 4600 ansatte i 1986 og i dag har over 15 000 mennesker har sitt arbeide på Kongsberg, da medregnet alle pendlerne som daglig kommer til byen.

Men til tross for at innbyggertallet har vokst til 25 000 og til tross for at over 15 000 mennesker har sitt arbeide på Kongsberg må vi IGJEN stå samlet foran sykehuset vårt for å markere at vi ikke aksepterer en reduksjon av akutten, kirurgien eller føden på Kongsberg Sykehus. Beslutningen om å fjerne akuttkirurgien på sykehuset er en trussel mot befolkningens primærbehov: et sted å få hjelp når vi er syke.

Underskuddet blir ikke mindre om man flytter problemet et annet sted, i vårt tilfelle til Drammen.

Et sykehus er et samfunn i seg selv men det skiller seg klart ut fra alle andre. I det daglige liv er vi opptatt av det materielle og karrierebygging, men når vi blir pasienter blir vi like alle sammen. Vi blir pasienter i alle aldre, vi ser like ut alle sammen med samme type skjorte og i samme hvite laken. Sosiale forskjeller viskes ut og vi ler sammen, gråter sammen og snakker sammen. Fra våre senger er vi vitne til både tragedier og mirakler og det er VÅRE tragedier og det er VÅRE mirakler.

Det er her vi blir født. Det er hit vi kommer når vi er syke som små. Det er hit vi kommer med beinbrudd fra slalåmbakken og det er hit vi kommer for å føde våre barn.
Det er hit vi kommer med alvorlige diagnoser og det er hit vi kommer for å leve de siste dagene av vårt liv. Det er her vi dør.

Den omsorgen vi viser hverandre som pasienter og ansatte på sykehuset forflytter seg også tilsamfunnet utenfor. Kanskje bryr vi oss litt mer om andre enn det vi ville ha gjort uten å ha vært pasient.

Er det da det samme hvor vårt sykehussamfunn ligger? Svaret er Nei! Sykehusene ble og vi kommer IKKE til å akseptere noe annet enn en OPPBYGGING.