Foretaksstruktur burde legges ned, det trengs en definisjon for lokalsykehus
Bidrag av Kongsberg sykehusets overleger til netthøringen ”Fremtidens helsetjenester, trygghet for alle”
Overlegene på Kongsberg sykehus mener at sammendrag av høringsgrunnlaget for Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015) inneholder mange viktige og gode poeng. Vi ønsker å kommentere noen av dem. Når vi ikke kommenterer alt betyr det ikke at vi er enig eller uenig i det, men at vi ønsker å fokusere på noen poeng som vi synes er særdeles viktig.
Foretaksmodellen for sykehusene ble innført i 2002. Vi har nå i 8 år opplevd realiteten. Når det står på s. 21 ”Foretaksmodellen innen spesialhelsetjenesten videreføres i tråd med regjeringens plattform” er vi skuffet over mangelen av selvkritikk. Vi mener at foretaksmodellen fungerer dårlig og burde erstattes med en organisasjonsmodell som bedre ivaretar bedre faglige synspunkter og befolkningens behov.
I høringsnotatet står at ”dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes” (s. 21), men at akuttfunksjoner og fødetilbud ikke skal gis ved alle sykehus. Vi mener at det trengs en klar definisjon hva et sykehus er og foreslår legeforeningens definisjon for hvilke funksjoner et akuttsykehus bør inneholde for å kunne gi et sykehustilbud som er godt. Sykehusdrift baserer seg fremfor alt på samarbeid mellom forskjellige avdelinger ved akutte og kroniske lidelser. Hvis man fjerner for eksempel kirurgisk akuttberedskap er en fullverdig vurdering av akutte pasienter ikke mulig. Det forslaget betyr i realiteten at noen lokalsykehus blir en slags sykehjem med langtidsavdeling og poliklinikker.
Når det står at ”det skal stilles samme kvalitetskrav til store som til små sykehus” (s.21,) så mangler fullstendig kvalitetskrav som tverrfaglig samarbeid, nærhet til pasienter og pårørende, samarbeid med fastleger og kommunehelseinstitusjoner osv. Det kan ikke kun være slik at lokalsykehus skal ha samme kvalitet som større sykehus ved klassiske indikatorer, men at større sykehus må også oppnå samme kvalitet som lokalsykehus hvor lokalsykehusene står sterke.
Den generelle satsing på forebyggende tiltak (bl.a. s.8) ønsker vi velkommen. Når det er sagt ønsker vi også å kommentere at forebyggende tiltak har sine begrensninger og at de positive konsekvensene kommer ofte først etter mange år. Vi kan ikke tro at forebyggende tiltak skal ha effekt på for eksempel behandlingsbehov eller økonomi allerede i denne perioden.
Gjennomgående i sammendrag er mange forslag om forbedring av kompetanse, videreutdanning, også på tvers av linjene. Dette ønsker vi velkommen. I vår daglige praksis for tiden ser vi lite øremerket tid for undervisningstiltak. Helse Sør-Øst RHF har valgt tidligere å stoppe enhver kursdeltakelse på grunn av stram økonomi, for eksempel høst 2009.
Når det står at ”behov for breddekompetansen på mindre sykehus skal legges til grunn ved fremtidig funksjonsfordeling” (s.22) så savner vi tiltak som kan øke breddekompetansen i kirurgiske og medisinske fag. Vi opplever et tomrom mellom stadig økende grenspesialisering mot tredjelinjenivå og stadig flere oppgaver for fastleger som de neppe kan overta med rimelig kvalitet når deres pasientgrunnlag med sjeldnere sykdommer er for lite. Andrelinje-tjenesten vil med de forslagene til Nasjonal helseplan forsvinne sakte men sikkert. Hvis det med breddekompetanse er ment seriøst, så må man vurdere strukturerte utdanninger for generelle kirurger og tilpasse ortopedisk og medisinsk videreutdanning mot breddekompetanse. På sammen måte som det finnes et nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin, trenger vi også et nasjonalt kompetansesenter for lokalsykehus.
Overlegene på Kongsberg sykehus opplever en økende byråkratisering av hverdagen på bekostning av pasientbehandling og faglig fordypning. Vi ønsker derfor at alle nye tiltak som vurderes for nasjonal helseplanen vurderes ut fra hvilket administrativt omfang de har og hvem som skal få konkret ansvaret for gjennomføring. Hovedregel skal være at helsepersonell får ikke pålagt flere rene administrative oppgaver. Dette gjelder bl.a. vurdering å forplikte helsepersonell til arbeidet med individuell plan (S.19), og bestiller-utfører-modellen mellom kommuner og sykehus (s.26).
Dette gjelder spesielt bruk av såkalte kvalitetsindikatorer. Kvalitetsindikatorer kan være nyttige, men skal på ingen måte brukes som hovedkvalitetsverktøy. Vi opplever at noen kvalitetsindikatorer gjenspeiler lite pasientenes og pårørendes helhetlig opplevelse av behandling og omsorg. Derimot er virkemidler som intervjuer av pasient og pårørende lite i bruk. De kan ikke tallfestes, men analysert med hjelp av aksepterte vitenskapelige verktøy kan de gi uvurderlig viktige informasjoner om behandlingskvalitet. Før man vurderer å gjøre kvalitetsindikatorer offentlig slik at aktiv pasientvalg er pådrivende for kvalitetsforbedringer (en teori) trenger vi konsekvensutredninger (s.30). I andre områder har det vist seg at offentlige enheter fokuserer som konsekvens kun på utviste kvalitetsindikatorer mens alt annet som ikke kan måles så enkelt (tverrfaglig samarbeid, omsorg) blir neglisjert.
Overlegene på Kongsberg sykehus ønsker tanker om desentralisert spesialistpoliklinikk velkommen (s.25). Vi blir litt usikker når det står at ”pasienter (skal) få sykehusbehandling i eget hjem”. Dette må kanskje drøftes litt mer (hvilken slags behandling, hvilke ressurser, hvem har ansvar for hva?) før man skriver det i en nasjonal helseplan.
Vi føler oss veldig ukomfortabel når man tenker høyt om finansiering av helsevesenet (s26). Kommunal medfinansiering kan være en god tanke, men innføring som hastetiltak innen få år uten å tenke seg nøye gjennom konsekvenser kan utløse uheldige ringvirkninger for pasienter, sykehus og kommuner. Faren er stor at behandlingskvaliteten blir rammet når pasienter blir en kostnadsfaktor hvor det hele tiden diskuteres hvem som betaler når. Dessuten er det mulig at kommuner velger å behandle pasienter på sitt nivå uten å ha samme behandlingsmuligheter. Det står at store og mindre sykehus skal ha samme behandlingskvalitet, men vi savner en tilsvarende setning om tidligere sykehusbehandlinger som overtas av kommuner.
Avslutningsvis ønsker vi å sitere NOU 2003 19 (Makt og demokratiutredning): ” Under trykket av knappe budsjetter blir kravet om økt velferd møtt med forsøk på økt effektivitet. Det innebærer et permanent krav om omorganisering, rasjonalisering og nye styringsprinsipper. Dette har som utilsiktet bivirkning at det virker utmattende på de som arbeider i tjenesten, og dermed bidrar det til å forsterke de effektivitetsproblemene som ligger bak reformarbeidet. Et resultat er at stadig flere føler at de bruker mye tid på oppgaver som står fjernt fra det som skulle være kjernen i arbeidet, nemlig kontakt med klientene. Manglende forutsigbarhet og mangel på faste arbeidsoppgaver og ansvar, skaper frustrasjon i organisasjonen.”
Dette beskriver perfekt vår situasjon i dag. Det som vi nå trenger er så snart som mulig arbeidsro slik at vi kan gjøre det som vi egentlig skal: behandle pasienter. Lokalsykehus må fredes i minst fem år før man tenker på enda flere omstillinger og reformer.
14. januar 2011 14:16
• Les høringssvaret fra overlegene ved Kongsberg sykehus ved å klikke her eller på overskriften
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar