Fra Stortingets spørretime onsdag 26.10.2011: Høybråten, Hareide, Olsen mfl versus Stoltenberg

TV2-NYHETENE (politisk.no): Opposisjonen ber regjeringen ta en tenkepause i sykehusomstillingen

Men statsminister Jens Stoltenberg (Ap) sier nei til tenkepause i omstillingen i sykehusene ved sykehusene i Oslo.

I Stortingets spørretime onsdag, ba tidligere helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) regjeringen om å ta en tenkepause og tilføre Oslosykehusene nødvendige omstillingsmidler.

Nylig trakk Siri Hatlen seg som direktør for Oslo Universitetssykehus, der de ansatte er demotiverte og ventelistene øker.

- Til tross for en rekke faresignaler kjøres denne prosessen videre på autopilot. Lojale byråkrater settes inn i lederposisjoner og tillitsvalgte forsøkes brakt til taushet. Vil statsministeren bidra til at man stopper opp og tenker seg om, spurte Høybråten.

Det vil ikke statsminister Jens Stoltenberg.

- Å stanse omstillingen er feil. Det vil føre til at det tar lengre tid før vi lykkes med å gi et bedre tilbud til befolkningen, svarte Jens Stoltenberg.

Han slo fast at regjeringen mener det er riktig å fortsette omstillingen som skal lage Nord-Europas største sykehus i Osloregionen.

- Det at det er strid rundt en omstilling betyr ikke at det er galt å gjennomføre den. Ofte er det slik at alle omstillinger preges av strid, mens det i ettertid viser seg at det var riktig, sier Stoltenberg.

• Se spørsmål og svar i videoen, les denne og beslektede sykehussaker på TV2s nettsider ved å klikke her eller på overskriften

Debattinnlegg: Kunsten å frasi seg ansvar

DEBATTINNLEGG I DAGSAVISENS NYE MENINGER, PUBLISERT 24.10.2011

AV VEGARD BRUUN WYLLER

Kunsten å frasi seg ansvar

Anne-Grete Strøm-Erichsen og Robin Kåss har utviklet kunsten å frasi seg ansvar til fullkommenhet.

Oslo Universitetssykehus (OUS) havarerer. Jeg hadde forventet at denne kritiske situasjonen for landets største sykehus ville gi politisk mobilisering. At en rødgrønn regjering ville gå til kamp for pasienter og arbeidstakere på en av velferdsstatens viktigste institusjoner. Og ikke minst: at helseministeren ville komme på banen, engasjere seg, handle – kort sagt ta ansvar. I stedet er vi vitne til en fullkommen ansvarsfraskrivelse.

Ansvarsfraskrivelsen er dels strukturell. Helseforetaksreformen, som ble vedtatt med bred politisk tilslutning, la grunnlaget for dagens situasjon. Sykehusdirektøren ved OUS rapporterer nå til sitt styre; styreformannen rapporterer videre til et nytt styre (i Helse Sør-Øst) som i sin tur rapporterer til statsråden. Jeg skal ikke her gå inn på hva en slik organisasjonsform koster av arbeidskraft, papirflytting og kroner, men bare påpeke at statsråd Strøm-Erichsen nå kan hevde at situasjonen ved OUS er styrenes ansvar, ikke hennes. Standpunktet er formelt korrekt, men mangler enhver legitimitet.

Retorisk ansvarsfraskrivelse er like viktig. Statssekretær Kåss’ favorittargument synes å være at «økte bevilgninger til OUS betyr mindre penger til andre sykehus». Han bør minnes om at et utsagn ikke blir sannere om det gjentas til det kjedsommelige. Dette utsagnet er galt. Helsebudsjettet er en valgt størrelse, ingen naturlov. Politikerne kan vedta å øke bevilgningene til OUS, og samtidig skåne andre sykehus ved å ta penger fra andre områder.

Tenk på egen privatøkonomi: Dersom Per får mer lommepenger betyr ikke det at Pål må få mindre; begge kan få mer penger dersom jeg selv bruker mindre på klær. Jeg velger fritt hva egne penger skal brukes til, slik politikerne velger fritt hvordan statens milliarder skal forvaltes – det er faktisk det som er jobben deres. Dette vet selvsagt Kåss. Likevel gjentar han en feilaktig påstand om helsebudsjettet av retoriske grunner, for å forlede oss til å tro at politikerne ikke har noe valg og derfor ikke kan stilles til ansvar.

Et beslektet retorisk krumspring er påstanden om at konflikten rundt OUS handler om en konflikt mellom by og land – man antyder at det store sykehuset i hovedstaden «stjeler» fra de små lokalsykehusene. «By og land, hand i hand» var slagordet som bygde velferdsstaten – skapt av Kåss’ partifeller. Nå er slagordet snudd på hodet for å gi falsk legitimitet til den motsatte prosessen: en nedbygging av velferdsgodene. Ingen bør la seg lure: OUS ivaretar tallrike regions- og landsfunksjoner, og et totalhavari vil ramme alle deler av Helse-Norge.

Ny offentlig styring. Under det hele ligger et skjult ideologisk program, inspirert av nyliberalistisk filosofi og markedsøkonomi, ofte omtalt som «ny offentlig styring» (New Public Management). Denne ideologien står i en direkte motsetning til arbeiderbevegelsens verdigrunnlag, men byr likevel på visse «fordeler», blant annet ved at den legitimerer en overføring av makt fra politisk til byråkratisk nivå.

Nok en ansvarsfraskrivelse, med andre ord, som gjør det mulig for politikerne å stille til valg med uskyldsrene ansikter – man kan jo ikke klandres for noe man ikke har ansvar for! Samtidig kan de nå ikle seg rollen som advokater og lobbyister for enkeltpersoner som helsevesenet behandler dårlig; de kan være «sjokkerte», gjerne på tabloidavisenes førstesider, over at helsevesenet ikke tar ordentlig ansvar for fru Hansens lårhalsbrudd.

Hvis man er opptatt av demokratiets grunnvilkår bør man erkjenne det ødeleggende i disse prosessene, slik også Makt- og demokratiutredningen påpekte for noen år siden. For det første tømmes politikken for meningsinnhold: Det er jo ingen vits i å stemme – langt mindre påta seg et verv – dersom de reelle verdivalgene er delegert til forvaltningen. For det andre oppstår det uholdbare situasjoner på «gulvet» i helseinstitusjonene: Når politikerne lover helsehjelp til både fru Hansen og herr Jensen, men ikke tar ansvar for at løftene oppfylles, påføres omsorgsarbeiderne et uløselig prioriteringsdilemma der vi tvinges – uforskyldt – til å velge mellom Hansen og Jensen.

Statsministerens utspill for noen måneder siden, der kreftpasienter ble lovet raskere behandling uten at det ble gitt verken økonomiske eller juridiske garantier, er et godt eksempel. Slik får politikerne i pose og sekk – de kan fremme fagre løfter og saldere sine budsjetter – mens arbeidstakerne må bære konsekvensene. Noen finner denne situasjonen så uholdbar at de takker for seg (jf. Aftenposten 13/10). Andre bøyer nakken og gjør så godt de kan, med risiko for å bli utbrente eller desillusjonerte. Dermed får problemene også en feministisk dimensjon – for helsevesenet er en kvinnearbeidsplass.

Jeg oppsummerer: Kunsten å frasi seg ansvar, som av Strøm-Erichsen og Kåss er utviklet til fullkommenhet, bidrar til dårlig pasientbehandling, urimelige påkjenninger på (spesielt kvinnelige) arbeidstakere, nedbygging av offentlige velferdsgoder, uthuling av demokratiet og sementering av en markedsliberal ideologi. Og jeg gjentar min forundring: Dette skjer under en flertallsregjering dominert av Arbeiderpartiet – Gerhardsens og Tranmæls parti!

Forleden meldte TV 2 at OUS har brukt mer enn 400 millioner kroner på private konsulentbyråer de siste tre årene – det kan Arbeiderpartiets helseminister åpenbart stilltiende akseptere? Jeg oppfordrer henne til å svare for seg i det offentlige rom: Hvordan er utviklingen på OUS forenlig med arbeiderbevegelsen tradisjoner og verdigrunnlag? Hittil har hun vært rungende taus, noe som i seg selv er et retorisk knep. Å tale er mer risikabelt – da kan man jo risikere å bli stilt til ansvar!

• Les les Vegard Bruun Wyllers innlegg og kommentarene under i Dagsavisens debattforum Nye meninger ved å klikke her eller på overskriften

Debattinnlegg: Fra hver sin planet

KRONIKK I AFTENPOSTEN 20.10.2011 AV RANDI ROSENQVIST- PSYKIATER OG RETTPSYKIATER: Vi får altfor mye svada: banale, uspesifikke, politiske honnørord når vi ber våre ledere om å forklare hva de ønsker.

Da C.P. Snow for 50 år siden beskrev de to kulturer som ikke forsto hverandre i den vitenskapelige revolusjon, siktet han til naturvitenskap og humaniora. I dag er det større respekt og samhandling mellom disse kulturer, med det resultat at offentlig og privat virksomhet har nyttegjort seg begge vitenskapelige utgangspunkt og utviklet seg positivt.

I de siste uker har vi i alle medier vært vitne til to andre kulturer som snakker totalt forbi hverandre. Leger og sykepleiere har beskrevet en kritisk situasjon ved Oslo universitetssykehus, mens eieren har parert dette med formuleringer som «her må vi ta noen grep» og «dette blir en krevende omstilling». Det virker som om de to partene kommer fra hver sin planet.

Avstand

Gjennom et yrkesliv i det offentliges tjeneste har jeg gang på gang bekymret meg over den avstand som er mellom produksjonssiden i institusjoner som sykehus, universitet, fengsler og de politikere som har det øverste ansvar. Denne avstanden må minskes dersom vi skal klare å øke vår offentlige produksjon.

Lojalitet

Det legges inn mange administrative nivåer mellom de som står for produksjonen og den politiske ledelsen. Disse nivåene er tilsynelatende mer opptatt av å være lojale til den politiske ledelsen enn til det fagfelt og de oppgaver de skal forvalte. Jeg ser også at politisk erfaring i mange tilfeller må ha vært utslagsgivende når sentrale stillinger skal besettes, fagkunnskap synes mindre viktig.

Dette behøver ikke være galt dersom lederen er lydhør for det som blir presentert nedenfra. Jeg har gang på gang opplevd at så ikke er tilfellet. Når man som fagperson har påpekt mulig negative konsekvenser av den politikk og prioriteringer som er ført, blir man satt på plass. Jeg har opplevd å ha påpekt en negativ konsekvens, og blitt parert med at man ikke må sette statsråden i forlegenhet, eller en moralsk oppfordring: nå gjelder det å være lojal mot de politisk fattede vedtak. Jeg har også hørt at helsearbeidere som bekymrer seg for at omorganiseringer og innstramninger kan gå ut over forsvarlig pasientbehandling får høre at det gjør det ikke, for helsepersonell er forpliktet til å gi forsvarlig behandling.

Konsekvenser

Det er klart at politiske vedtak skal følges, men alle vedtak har konsekvenser. Jeg tenker at mellomledere, tillitsvalgte og andre fagpersoner viser sin lojalitet til oppdragsgiver ved å melde fra oppover hvilke konsekvenser ulike bestemmelser har fått eller kan komme til å få. Da må ledelsen ta den informasjonen like alvorlig som de forventer at deres bestemmelser blir tatt. Jeg ser ikke bort fra at de mellomledere blir foretrukket som ikke plager sine overordnede med bekymrede eller kritiske bemerkninger. På det vis klarer en byråkratisk pyramide å være en buffer mellom det ubehaget som finnes i bunnen av organisasjonen og den øverste ledelsen.

Som en av de klinisk arbeidende, er det uakseptabelt om jeg skulle avvise ledelsens rett til å sette rammer for virksomheten. Men ledelsen må ha en realistisk forståelse av hva virksomheten kan og ikke kan, innenfor de vedtatte rammer. Jeg synes vi får altfor mye svada: banale, uspesifikke, politiske honnørord når vi ber våre ledere om å forklare hva de ønsker.

Samme språk

Offentlig virksomhet er omfattende. Det er alle steder et administrativt byråkrati som må snakke samme språk, eller i hvert fall forstå det språket som virksomhetens fagpersoner har. På samme vis kan man ikke være fagidiot og ikke forholde seg til de administrative rammene. Den kulturkløften som i dag er mellom disse to deler av virksomhetene kan være helt drepende for videre utvikling. På samme vis som naturvitenskapen og humaniora har lært å nyttegjøre seg hverandre, må politisk byråkrati og produksjonsenheter være i en bedre dialog for å oppnå en positiv utviklingen av det offentlige Norge.

• Les innlegget i Aftenposten på nett ved å klikke her eller på overskriften

Kampen om OUS sin fremtid

BLOGGINNLEGG AV JOMAR KUVÅS Allerede ved opprettelsen av OUS var det diskusjoner om det var et riktig steg å slå sammen så mange store sykehus til et stort gigantsykehus. Men forslaget ble vedtatt av regjeringen og Helse Sør-Øst (HSØ) som eier fikk fullmakt til å gjennomføre prosessen. Det har det regionale helseforetaket gjennomført med stor kraft og uten å ta hensyn til ytringer som det kanskje kunne ha vært lurt å lytte til.

1 mrd i underskudd

Siden har det meste gått galt og i år får sykehuset et underskudd på 1 milliard kroner selv om sykehuset allerede har spart store summer. For å prøve å komme i balanse, må arbeidsstokken reduseres med 7 ansatte hver dag til langt ut i det nye året.

Men det skal ikke gå ut over pasienter og kvaliteten i behandlingen. Det kan muligens oppstå litt lengre ventetider for pasienter som kan vente, sier styrelederen. Men de fleste tror at dette får store konsekvenser.

For å sette makt bak disse føringene innkalte helseministeren eieren HSØ til et møte den 23. september, og HSØ innkalte deretter sykehuset til et foretaksmøte for å si hvor skapet skal stå.

Kronikk fra legerepresentanten

Den 27. september skrev hovedtillitsvalgt for overlegene og styremedlem i OUS, Aasmund Bredeli et langt innlegg i DN med en tittelen ’Sykehuset kollapser’. Han sier at ’Hverken sykehuset selv eller eier HSØ har mulighet til å redde dette prosjektet - Saken må opp i Stortinget snarest mulig, før de store delene av sykehuset som stadig er velfungerende påføres uopprettelige skader’. Dette var sterk kost og vanskelig å svelge for både eieren HSØ og den politiske ledelsen.

Lukket styremøte

To dager etter kronikken er det styremøte og da får styremedlem Bredeli refs av styret i et lukket møte som egentlig skal behandle skandalesaken Klinisk arbeidsflate og de problemene det har skapt.

Tidligere fagforeningsleder ved Aker sykehus Are Saastad har i Dagsavisens nettdebatt den 30. september et interessant innlegg om ’Klarer Jens å skremme legene til taushet?’. Innlegget gir en innsikt i hvordan slike politiske prosesser foregår.

Alvorlig sier legeforeningen

Styrets påtale til Bredeli fikk direktøren for Legeforeningens juridiske avdeling til å uttale at foreningen har fått flere eksempler på at legene er blitt redde for å si hva de mener. I tillegg sier legeforeningens president Hege Gjessing at vi ser alvorlig på dette, og hun gir sin fulle støtte til Bredeli.

I en e-post til statssekretær Robin Kåss i Helsedepartementet skriver Bredeli blant annet at han ble bedt om å trekke seg som ansattrepresentant i styret. Bredeli sier hans uttrykksform på vegne av de 2500 legene han representerer er ’svært nøktern og moderat sammenlignet med stemningen på sykehuset’ i følge Dagens næringsliv.

Styremedlemmers debattinnlegg

Den 8. oktober har styreleder, nestleder og et styremedlem i OUS et debattinnlegg i Aftenposten, hvor de sier ’Alle ansatte ved OUS må stille opp for fremtidens pasienter ved å hjelpe sykehuset gjennom en vanskelig periode’. Det er mye man kan si om innholdet i innlegget, men det er oppsiktsvekkende at de fremste styrerepresentantene bruker Aftenposten til nærmest en intern appell til de ansatte. Det viser at man føler at situasjonen er ute av kontroll.

’Det vanstyrte sykehus’

Situasjonen ble forsterket ved kronikk ’Det vanstyrte sykehus’ av prof Torgeir Bruun Wyller i Aftenposten den 30. september. Her får også sykehusets ledelse gjennomgå og han bruker bevisst ordet papegøyokrati og skriver videre ’Offentlige sykehus av høy standard råtner på rot som følge av dårlig ledelse, sløsing med penger og vanskjøtsel av personalet’. Han mener at OUS styrer mot sammenbrudd.

Han får svar av statssekretær Kåss den 2. oktober på Aftenpostens debattside med tittelen ’Sykehus for fremtiden’, og sier regjeringen kan ikke la ett sykehus på eget initiativ ta fagpersonell og penger som tilhører andre sykehus’.

Slåsshansker eller fornuft?

Alle vil forstå at dette blir en vanskelig sak og slåsshanskene har kommet på. De neste som hendte var at opposisjonspolitikerne melde seg på, og så kommer saken atter en gang i Stortinget. Men de rødgrønne har flertallet og dermed er det begrenset hvor mye som kan komme ut av en slik sak.

Men kanskje regjeringspartiene i samarbeid med opposisjonen for en gangs skyld kan finne en løsning som bringer prosessen inn i et nytt spor? Men da er det nødvendig å få en reell endring i føringer og rammer.

Krever et offer

Men en slik snuoperasjon krever at noen har hatt ansvar for det som har gått galt. Det er nærliggende å peke på at HSØ har hatt hovedansvaret for strategien og hovedføringene i omstillingsprosessen

Greier partiene ikke å komme til en enighet, ville dette fører til at frontene spisse seg til og man får en situasjon som vanskelig kan løses uten store konsekvenser. Og dette vil gå ut over pasientene, forskningen, undervisningen og ikke minst de ansatte.

• Les saken på Jomar Kuvås' blogg ved å klikke her eller på overskriften

Oslo: Ny styrekost i sykehusstrid

UKEAVISEN LEDELSE Bestillingen til den nye styrelederen ved Oslo Universitetssykehus er å skape ro og tillit. Klarer han det uten at rammebetingelsene endres, kan han føre «såkalt mirakelmann» på CVen sin. Det spørs om ikke helseministeren har vel store forventinger til en av landets beste helseledere, skriver redaktør Magne Lerø.

Det minste helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen kunne foreta seg, var å hente inn noen nye styremedlemmer til Oslo Universitetssykehus (OUS). Egentlig har ikke hun noe med dette i det hele tatt. Det er Helse Sør-Øst som oppnevner styret i de foretak som oppnevner styremedlemmer i de foretakene de har ansvaret for. Men etter nye kriserapporter fra og utspill fra opposisjonen om at helseministeren må gripe inn, passet det fint at Strøm-Erichsen kom på banene for å vise at hun «gjør noe». Nye styremedlemmer er en «god sak». Den frontet helseministeren i går. De siste ukene har det vært statssekretær Robin Kåss som er blitt sendt ut i helsekrigen.

Hvem som sitter i et styre er mindre avgjørende enn vi som regel vil ha det til. Det som betyr mest for hvordan en virksomhet utvikler seg, er hvem som er leder i det daglige, styreleder og de rammebetingelsene eier setter for virksomheten.

Rammebetingelsene er ikke endret. Fusjonen skal gjennomføres som planlagt, protester til tross. Men det har betydning at Stener Kvinnsland er blitt ny styreleder, rett og slett fordi han er bedre kvalifisert enn Gøran Stiernstedt som har fungert de siste åtte månedene. Kvinnsland regnes for de beste i «helselederklassen» vi har her i landet. Han står midt oppe i den daglige driften av Haukeland i Bergen og kan sine saker. Ingen er bedre enn han til å vurdere om det fagfolkene sier er realiteter eller profesjonsmarkeringer. Han har endatil jobbet 10 år ved Radiumhospitalet og kjenner diverse nøkkelpersoner.

Ingen sparkes

Gøran Stiernstedt blir nå nestleder. Han trekker seg som leder fordi han ikke har tid til å skjøtte vervet som styreleder. De tre som går ut av styret, går ut av naturlige grunner.. Det skapes et inntrykk av at det eneste som skjer er at «et godt styrelag blir enda bedre». Her er det ingen som får sparken.

Anne-Grete Strøm-Erichsen gir ingen signaler om at kursen ved OUS må justeres. Med et unntak, og det er ikke uvesentlig, hun ber om at samarbeidet mellom ledelse og ansatte blir bedre. Ro fremsetter ikke som et krav. Det er et ønske hun snakker om, et omkostningsfritt som sådan.

Hovedformålet med styreendringen er for henne å bidra til å skape ro og tillit.

- Det er et lederansvar, sier hun.

Stener Kvinnsland kvitterer med å si til Dagsavisen at «det viktigste nå er å snu en negativ stemning til en positiv stemning og videreutvikle sykehusets store, men hittil uløste potensial». Han legger listen høyt. Det er ingen enkel oppgave for et styre «å snu stemning» når rammebetingelsene er de samme. De foretakstillitsvalgte for legene, Aasmund Bredeli og Christian Grimsgaard, er kjapt ute i mediene i dag og sier at det ikke er dialog som er problemet, men mangel på planer og finansiering. De mener endringer i styresammensetningen og en ny direktør ikke vil bety noe som helst om ikke kursen legges om. Stemningen ved OUS står så visst ikke i taket av at styrelederen er blitt nestleder og en ny leder er på plass.

Ro og tillit

Når Anne-Grete Strøm-Erichsen så sterk understreker at det er et lederansvar å skape ro og tillit, høres nok dette som en kritikk av lederen for Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen. Alle de tillitsvalgte har uttalt at de ikke har tillit til henne. Helse Sør-Øst kan komme til å måtte ta ansvaret for en budsjettsprekk på nærmere en milliard i år. Hvis Strøm-Erichsen ønsker endringer i Helse Sør-Øst, vil anledningen by seg på nyåret når de økonomiske resultatene foreligger.

Bente Mikkelsens posisjon i systemet er nok svekket. Det er Stener Kvinnsland som nå framstår som den sterke mann. I praksis kommer han til å rapportere direkte til helseministeren. Han vil ikke la seg styre av Helse Sør-Øst slik den avtroppende styrelederen Gøran Stiernstedt gjorde. Det vil være Kvinnslands, ikke Bente Mikkelsen, som avgjør hvem som skal bli ny administrerende direktør ved OUS.

Kvinnslands makt ligger i at han kan, som Siri Hatlen, trekke seg dersom han, som henne, blir overbevist om at det ikke er mulig å kjøre videre som nå etter «veien blir til mens du går»-prinsippet. Det er en mulighet for at Kvinnsland vil ta opp igjen Siri Hatlens «omstillings- og investeringsplan» som forliste i mai. Alle de tillitsvalgte vil nok være rede til åpne og ærlige dialoger med Kvinnsland for å se om det finnes løsninger som en kan samle seg om, tross uenighet.

Løse knutene

Det er også en fare for at den «ny giv» som Kvinnsland representerer, vil drukne fullstendig før jul i løpet av den tunge nedbemanningsprosessen de nå er i gang med.

Kvinnsland går til styrelederjobben uten å vite hvordan han vil løse de knutene som har oppstått. Det han vet, er at det har vært tilsvarende vanskeligheter andre steder, og de har funnet løsninger. Han tro nok ikke at det er så håpløst ved OUS som enkelte framstiller det som.

Helse-Norge er en opptatt av at Oslo ikke skal favoriseres. Det skal ikke være større legetetthet her enn andre steder i landet. De andre helseforetakene forventer at også de tunge fagmiljøene i hovedstaden tar sin del av omstillingsbelastningene. Rundt om i landet øvrige helseforetaket ser de på Kvinnsland som «mannen fra distriktet som skal vise Oslofolket hvordan det skal gjøres».

Helseministeren får nå et pusterom. Hun kan nå vise til det nye styret ved OUS og forvente at de «ordner opp» enten det gjelder uro eller pasienter som ikke får den behandling de skal ha. Hvor lenge det varer før hun må på banen igjen, er ikke godt å si.

• Les saken i Ukeavisen Ledelse ved å klikke her eller på overskriften

Mener bemanningen ved Ahus går på helsa løs

De ansatte ved Ahus mener nedbemanningen går på helsa løs, melder NRK.
I et åpent brev beskriver tillitsvalgte og sykepleiere situasjonen ved Ahus slik:

- Pasientene blir ikke vasket ofte nok.
- Pasientene får feil medisiner eller må vente for lenge på hjelp.
- Pasientene kommer ikke på toalettet i tide.
- Pasientene får ikke hjelp til å pusse tennene.
- Pasientene må ligge i skitne bleier.
- Pasientene får ikke beskjedene de trenger.
- Ringeklokkene blir ikke besvart.

Norsk Sykepleierforbund hevder videre at bemanningen er så lav at «alvorlige tilstander får utvikle seg før de oppdages». Resultatet blir lengre liggetid og økt risiko for feil og komplikasjoner, advarer de ansatte.

– Det er veldig kritiske meldinger som nå kommer fra de faglig ansatte ved sykehusene, sier Krf-leder Knut Arild Hareide til NRK.

Nå krever han at Fylkeslegen ser nærmere på situasjonen ved Ahus. I tillegg må statsråden komme på banen, mener Hareide.

• Les saken i Østlandets Blad ved å klikke her eller på overskriften

"Til den det måtte angå": Styr unna bekreftelsesfellen

Førsteamanuensis, Institutt for ledelse og organisasjon ved Bedriftsøkonomisk Institutt Øyvind Kvalnes har skrevet en kommentar om ledelse. Den står som kommentar i Dagens Næringsliv i dag under overskriften "Bekreftelsesfellen". Ellers er den bl.a. lagt ut på BIs blogg der vi har hentet den fra.

Grunnen til at den legges ut her, er at den etter mitt syn kanskje kan bidra til å forklare hvorfor det går så dårlig med styringen av sykehussektoren, og hvorfor de som leder denne sektoren i så stor grad går i takt, snakker i takt og handler i takt - tilsynelatende uimottagelige for innspill fra omverdenen.

STYR UNNA BEKREFTELSESFELLEN
Ledere som bare ser og hører det som bekrefter deres egne oppfatninger, går i bekreftelsesfellen, advarer filosof og førsteamanuensis Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse

Under et foredrag i Oslo i høst fortalte Janne Carlzon om sin siste tid som leder i SAS. En bestemt hendelse medvirket sterkt til at han valgte å trekke seg. Han hadde invitert sine nærmeste til å gi innspill om ny strategi og giv for selskapet.

Med penn i hånden lyttet han til forslagene som kom, og noterte flittig. I etterkant av møtet kom en medarbeider bort til ham og sa at han hadde lagt merke til et mønster i Carlzons noteringer. «Du skrev bare ned det som ble sagt av dem du er enig med,» sa han.

Tankevekker

Dette var en tankevekker for SAS-sjefen. Han innså at det medarbeideren sa, var sant. I dette strategimøtet skulle alle innspill i utgangspunktet tillegges lik vekt og betydning.

Selv hadde han bare lyttet til stemmer som bekreftet hans egne oppfatninger. Slik kan det ikke være med en toppleder, var Carlzons dom over seg selv.

Hendelsen var med på å fremskynde hans avgang fra SAS.Det SAS-sjefen opplevde, var at han gikk i det som innen sosialpsykologien kalles bekreftelsesfellen.

Mennesker har en tendens til å legge merke til ting som bekrefter det de allerede tror, og sjalte ut informasjon som tilsier at de burde endre oppfatning.

Fare for dårligere beslutninger

Når en leder går i bekreftelsesfellen, kan det føre til at han tar dårlige beslutninger på vegne av sin arbeidsgiver. Lederen kan være overbevist om at:

• markedsstrategien kan ligge fast, selv om verden har endret seg,
• denne medarbeideren ikke er kompetent nok for oppgaven,
• ledergruppen her er riktig sammensatt,
• han selv er den beste personen til å lede bedriften videre,
• det vil være smart å vente med nye investeringer.

Likevel kan lederen ta feil på hvert eneste punkt, fordi han er blind og døv for informasjon som gir han grunn til å skifte mening.

Empirisk forskning viser at bekreftelsesfellen er et utbredt fenomen, men også at det er mulig å nøytralisere den gjennom å ta aktive grep i forkant av egne beslutninger.

Min kollega Linda Lai har i boken «Dømmekraft» drøftet bekreftelsesfellen i sammenheng med andre psykologiske fenomener som kan bidra til at mennesker handler annerledes enn de ut fra egne ønsker og behov burde gjøre.

Vitenskapsfilosofen Karl Popper var opptatt av at forskeres tilfredshet med egne hypoteser kunne føre til at vitenskapelig tvilsomme antagelser fikk for lang levetid.

Han hevdet at forskjellen mellom god og dårlig forskning var at den førstnevnte hele tiden var på vakt mot å bli blendet av sin egen fortreffelighet. Forskere kan bli så glade i sine egne antagelser og ideer at de hverken ser eller hører motforestillinger.

Derfor kjennetegnes den ypperste forskningen av at den drives frem av mennesker som stiller kritiske spørsmål til seg selv. Hva er de beste motargumentene til hypotesene våre? Poppers analyse er i høyeste grad relevant for hypoteser og antagelser i næringslivet også.

Slik unngår du å havne i fellen

Ledere bør være opptatt av hvordan de kan unngå å havne i bekreftelsesfellen. De kan ta konkrete initiativ for å sørge for at de skifter oppfatning i tide. I korte trekk er det tre ingredienser som bør inngå i en plan for å få til dette. Lederen kan:

1. Invitere folk til å komme med kritiske innvendinger
2. Være tilgjengelig for å motta deres tilbakemeldinger
3. Vise takknemlighet overfor dem som tør å være uenig med ham/henne

Disse tiltakene er gjensidig avhengige av hverandre. En leder som stopper ved punkt én, skaper frustrasjon ved å be medarbeidere om å ta ordet, men ikke være der til å høre på dem.

Lederen som bare har de to første punktene på plass, skaper forvirring ved å invitere og lytte, men deretter være taus når meldingene er mottatt. I hvilken grad ble initiativet verdsatt? Har jeg styrket eller svekket mine aksjer i lederens bevissthet ved å yte en slik motstand?

Det er først når lederen er tydelig i etterkant og, gjerne offentlig, berømmer den som har hatt mot til ytre seg at det skaper et klima for slikt.

De negative følgene av å gå i bekreftelsesfellen kan være så alvorlige at ledere bør prioritere arbeidet med å gardere seg mot den. I noen tilfeller kan konklusjonen også være at det er tid for å slippe til andre, slik som Janne Carlzon kom frem til.

Referanse:

Artikkelen er publisert som gjestekommentar ledelse i Dagens Næringsliv 11. oktober 2011 med tittelen "Bekreftelsesfellen".

• Klikk på overskriften for å lese saken på BIs sider

Moxnes i Nye meninger: Offentlig sykehuskollaps

INNLEGG AV BJØRNAR MOXNES I DAGSAVISENS DEBATTROM NYE MENINGER 11.10.2011:

Offentlig sykehuskollaps

Bunnlinja er blitt viktigere enn barseltårene.

«Det virket som om vi skulle føde på samlebånd. Det skulle gå unna i en fei. Det er ikke rom for det som ikke er fysisk. Hva med amming? Hva med psykiske problemer? Etter fødselen satt jeg igjen med en følelse av at man hadde skrelt ned på omsorgsbiten», sier Marta Breen, som er intervjuet i Dagsavisen 3. oktober i forbindelse med at hun gir ut boka «Rosa streker, røde tall», om det hun kaller et stort kupp i det norske helsevesenet.

Kuppet heter sykehusreformen, og er en av de største velferdspolitiske reformene i Norge. Med reformen, som er Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt fra 2001, ble sykehusene overført fra folkevalgte fylkespolitikere til høytlønnede direktører i regionale helseforetak som driver etter bedriftsøkonomiske prinsipper. «Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv», som Frps helsepolitiker John Alvheim presist uttrykte det. Reformen ble da også vedtatt med støtte fra Frp og Høyre.

Det kom tydelige advarsler: «Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte – fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening,» som det sto i Motmeldinga til sykehusreformen.

Kanskje ble diskusjonen for abstrakt. Ord som forvaltningsstyre, innsatsstyrt finansiering, regionale helseforetak o.l. virker søvndyssende – helt til alvoret rykker inn i livet, og du opplever at du er avhengig av gode helsetjenester, slik Breen merket da hun fikk barn.

Breen er ikke den eneste som nå roper varsku. Gigantkonstruksjonen Oslo universitetssykehus (OUS) står foran en kollaps. Daglig avdekker mediene alvorlige problemer som følge av sammenslåinga av Oslo-sykehusene, overflyttinga av groruddalsbefolkninga til Ahus i Lørenskog, og de kraftige innsparingene.

Nylig rykket foretakstillitsvalgt for overlegene ved (OUS) Aasmund Bredeli, ut: «Hovedfokus er nedbemanning og budsjettinnsparinger for enhver pris, uten å ta hensyn til behandlingskapasitet og kvalitet i pasientbehandlingen.» Han fikk støtte fra samtlige klinikktillitsvalgte. Ifølge dem er budsjettkontroll det nye kvalitetskravet til Helse Sør-Øst.

Overlege Torgeir Bruun Wyller skrev i Aftenposten forrige uke at OUS styrer mot sammenbrudd. Fagmiljøer som var blant Europas ledende fragmenteres. Flotte medarbeidere yter ikke lenger optimalt for pasientene fordi frustrasjon og redsel for egen arbeidsplass tar for mye energi, ifølge han. Hva svarte politisk ledelse? «Vi må gjøre endringer i helsesektoren for å gi best mulig tilbud til pasientene», ifølge statssekretær Robin Kåss (Ap).

I starten av september ble det avdekket at OUS glemte å innkalle en ni år gammel gutt som hadde hatt lymfekreft til kontroll. Tre måneder for sent kom innkallelsen, men da hadde foreldrene purret 20 ganger og ordnet time selv. Leder ved kvinne- og barneklinikken ved OUS uttalte at sammenslåingen mellom kreftavdelingene ved Ullevål og Rikshospitalet «har vært utfordrende». Hva svarte sjefen i Helse Sør-Øst? Ifølge Bente Mikkelsen må vi selv følge med på at vi får innkallelser vi har krav på, og at fristene overholdes.

Slik må det kanskje være, når Norges største sykehus ikke har et fungerende datasystem. Leger må gå i posthylla for å finne prøvesvar de venter på. Prosjektet som skulle få datasystemene i Oslo til å fungere, havarerte i vår. Det er uvisst når en løsning kommer. Som helseminister Strøm-Erichsen nylig uttalte: «Vi jobber med saken.»

Gigantsykehuset sliter nå med et såkalt overforbruk på 50 millioner kroner i måneden. Helse Sør-Øst tvinger gjennom nedbemanning og budsjettinnsparinger med blikket stivt festet på bunnlinja, uten å ta hensyn til behandlingskapasitet og kvalitet på pasientbehandlinga. Planen er å kutte 700 ansatte i år og 500 neste år. Dette rammer først og fremst pasientene.

De fleste innser at det er urealistisk og uforsvarlig å samle tre av Norges aller største sykehus til ett. Problemet er ikke bare at det mangler omstillingsmidler. Problemet er at selve sammenslåinga av Oslo-sykehusene fører til kaos, uforutsigbarhet og uforsvarlig drift. Underskuddet blir på en milliard kroner i år, samtidig som sykehuset har for dårlig behandlingskapasitet på de fleste områder. Det er umulig å bedre økonomien vesentlig på kort sikt uten samtidig å redusere behandlingskapasiteten betydelig.

Aker sykehus har fortsatt mange gode avdelinger, velfungerende behandlingsmiljøer og en bygningsmasse i god stand. Likevel fortsetter nedbygginga i stor fart. Nedleggelsen av Aker sykehus gjør situasjonen i OUS enda mer alvorlig.

Til tross for sterke protester fra ansatte, pasienter og Oslo-befolkninga for øvrig, er regjeringa og ledelsen i Helse Sør-Øst fast bestemt på å tvinge gjennom fusjonen og legge ned Aker sykehus. Det har gått prestisje i et prosjekt som aldri var liv laga. Alle andre ser at sammenslåinga av Oslo-sykehusene er et mislykket eksperiment som må stanses før konsekvensene blir uoverskuelig store. Vi risikerer at det offentlige helsevesenet i Oslo brytes ned.

Det politiske ansvaret ligger hos regjeringa og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. De gjemmer seg bak direktørveldet i Helse Sør-Øst. Hensikten med sykehusreformen var nettopp å skape større avstand mellom folkevalgte og befolkninga i helsepolitikken. Regjeringa kommer imidlertid ikke unna at de har mulighet til å gripe inn i den akutte situasjonen. Problemet er at en slik inngripen vil underminere sykehusreformens grunnpilar, som er svekket folkevalgt styring med helsevesenet.

En stans i fusjonen og nedleggelsen av Aker vil løse de mest akutte problemene i OUS. På lengre sikt må vi ta tak i årsaken til problemet; foretaksmodellen som gjør om sykehus til butikk. Helse-Norge er nå i helsebyråkratenes hule hånd. I dette systemet vil bunnlinja alltid være viktigere enn barseltårene. Skal vi få bukt med dette må foretaksmodellen bort, og fellesskapet må ta tilbake styringa.

• Klikk her eller på overskriften for å lese Bjørnar Moxnes' innlegg og kommentarer i Dagsavisens debattrom Nye meninger

Foretakstillitsvalgt ved OUS: Vil reversere sammenslåingen av sykehusene i Oslo

DAGENS MEDISIN Legeforeningens

foretakstillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus (OUS), Aasmund Bredeli, ber om at sammenslåingen av sykehus i Oslo må reverseres. Han mener det enorme omstillingsprosjektet ble gjort uten at det forelå en god plan på forhånd, melder NRK.

– Operasjoner og behandlinger må strykes, ventelistene øker, og hele den driftsmessige situasjonen ved sykehusene har blitt så vanskelig at det blir umulig å videreføre dagens situasjon, uttalte han i går.

– For lite penger
Bredeli sa seg kritisk til den store sammenslåingen av sykehus, som førte til at Oslo universitetssykehus ble opprettet i 2009. Han mener det ligger altfor lite penger i budsjettene.

Bredeli, som representerer 2800 leger, uttalte til Søndagsavisa på NRK P2 at hans medlemmer frykter at dette vil ramme liv og helse.

– Sykehusene i Oslo ble fusjonert uten at det var gjort en faglig, økonomisk eller organisatorisk planlegging av dette. Vi har hele tiden påpekt konsekvensene av dette, og hvor umulig det har vært å få dette til. Nå ser vi at de negative konsekvensene er i ferd med å komme i form av demotiverte medarbeidere, som ikke får gjort arbeidet sitt på en ordentlig måte, sa han til NRK.

– Må forholde seg til budsjettene
Statssekretær Robin Kåss i Helse- og omsorgsdepartementet slo tilbake og uttalte at Oslo universitetssykehus må forholde seg til budsjettene – på lik linje med alle andre sykehus i Norge.

Han sa blant annet at departementet måtte sette ned foten for å stoppe pengebruken.

– Den forrige ledelsen ved sykehuset hadde lagt opp et løp som innebar å bruke penger fra andre sykehus, og det kan ikke vi tillate. Stortinget vedtar fordelingen mellom sykehusene. Når det sykehuset i Norge med desidert størst budsjett legger opp til å tømme kassene i de andre sykehusene, kan ikke vi finne oss i det, uttalte han til NRK.

• Les saken i Dagens Medisin ved å klikke her eller på overskriften

Uttalelse 01: Stoltenberg har en plan!

Landssamlingen i Folkebevegelsen for lokalsykehusene konkluderer, blant annet på bakgrunn av det som nå skjer i Nordfjord, at statsminister Jens Stoltenberg har en langsiktig plan som går ut på å legge ned alle landets lokalsykehus. Det er alvorlig når befolkningen ikke kan ha tillit til statsministerens og regjeringens uttalte løfter om at "ingen lokalsykehus skal legges ned" og at vi skal ha "nærhet til akutt- og fødetilbud".

Gjennom pilotprosjektet «Fremtidens lokalsykehus» i Nordfjord utformes en nasjonal modell for omgjøring av lokalsykehus til lokalmedisinske sentre. Dette er både i strid med løfter i regjeringserklæringen og i strid med hvordan Stortinget i juni i år definerte lokalsykehusenes oppgaver i Nasjonal Helseplan. Folkebevegelsen for lokalsykehusene krever umiddelbar stans i nedbyggingen av Nordfjord sjukehus og andre lokalsykehus.

Regjeringen driver et dobbeltspill! Samtidig som de i april vedtok å fjerne legeberedskapen for fødende i Odda, Lofoten, Lærdal og Nordfjord, ble det vedtatt å opprette pilotprosjektet «Fremtidens lokalsykehus» i Nordfjord.

Prosjektet skal være en modell for "utvikling" av alle landets lokalsykehus. Med utgangspunkt i det sykehusene «er gode på» skal en videreutvikle spesialisthelsetjenestene for å dekke behovene til store pasientgrupper, heter det.

I realiteten opplever befolkning og personale nå at lokalsykehuset deres blir ribbet for spesialistkompetanse og tjenester. Nordfjord er ledende i landssammenheng når det gjelder kikkhullsortopedi. Denne funksjonen fjernes helt, og fagmiljøet utraderes. All kirurgisk virksomhet og fødeavdelingen legges ned. Medisinsk avdeling, overvåkning og støttefunksjoner bygges delvis ned. Helseministerens forsikringer om at sykehuset skal beholde akuttberedskap og anestesi fremstår som rene illusjoner og blir dessuten motarbeidet av det lokale helseforetaket.

Til tross for at regjeringens representanter på besøk i regionen insisterer på at de fleste vil få kortere reisevei til sykehus etter omleggingen, er realiteten at reiseveien øker. Bare et fåtall vil få en reisetid innenfor akuttmedisinens «gylne time».

Vi vil ikke finne oss i at landets lokalsykehus skal ende opp som lokalmedisinske sentre uten evne til å behandle eller stabilisere akutte sykdommer og skader! Vi vil ikke finne oss i at lokalsykehus ikke skal ha noen form for kirurgisk aktivitet og beredskap! Vi vil ikke finne oss i at velfungerende lokalsykehus som Nordfjord og andre forsvinner gjennom uredelige skinnprosesser i egenrådige helseforetak!

Fremfor alt vil vi ikke finne oss i at myndighetene fører oss bak lyset med tom retorikk og falske løfter om å opprettholde lokalsykehus med akuttberedskap og nærhet til fødetilbud, samtidig som de i realiteten gjør det stikk motsatte.

Landssamling i Folkebevegelsen for lokalsykehusene, Oslo, 9. oktober 2011

Uttalelse 02: Vi krever stedlig ledelse på alle lokalsykehus!

Landssamlingen i Folkebevegelsen for lokalsykehusene gratulerer Kongsberg med gjennomslag for kravet om stedlig ledelse ved sykehuset! Vestre Viken HF vil fra 2012 innføre stedlig ledelse ved Bærum, Drammen, Kongsberg og Ringerike sykehus. Folkebevegelsen krever nå at dette innføres på alle lokalsykehus som ikke har det i dag.

Helseforetakenes organisering av sykehus etter klinikkmodellen, på tvers av institusjoner har medført at mange lokalsykehus de senere årene har vært ledet som avdelinger i større sykehus. Folkebevegelsen mener at dette er en dårlig modell både for pasienter og ansatte. Fjernstyring fører til dårligere ressursutnytting innenfor institusjonen, mye tidsbruk på koordinering og dårligere arbeidsmiljø.

Erfaringene fra lokalsykehus med egen ledelse viser at det er mye enklere å forholde seg til en leder som er til stede på sykehuset. Lokal ledelse styrker lojaliteten til eget sykehus, skaper bedre oversikt og bidrar til bedre pasientbehandling, rekruttering, personalpolitikk og økonomistyring.

Folkebevegelsen for lokalsykehusene krever at departementet følger opp eksemplet fra Vestre Viken HF og pålegger helseforetakene å gjeninnføre reell, stedlig ledelse ved alle landets lokalsykehus.

Landssamling i Folkebevegelsen for lokalsykehusene, Oslo, 9. oktober 2011