DEBATTINNLEGG I DAGSAVISENS NYE MENINGER, PUBLISERT 24.10.2011
Kunsten å frasi seg ansvar
Anne-Grete Strøm-Erichsen og Robin Kåss har utviklet kunsten å frasi seg ansvar til fullkommenhet.
Oslo Universitetssykehus (OUS) havarerer. Jeg hadde forventet at denne kritiske situasjonen for landets største sykehus ville gi politisk mobilisering. At en rødgrønn regjering ville gå til kamp for pasienter og arbeidstakere på en av velferdsstatens viktigste institusjoner. Og ikke minst: at helseministeren ville komme på banen, engasjere seg, handle – kort sagt ta ansvar. I stedet er vi vitne til en fullkommen ansvarsfraskrivelse.
Ansvarsfraskrivelsen er dels strukturell. Helseforetaksreformen, som ble vedtatt med bred politisk tilslutning, la grunnlaget for dagens situasjon. Sykehusdirektøren ved OUS rapporterer nå til sitt styre; styreformannen rapporterer videre til et nytt styre (i Helse Sør-Øst) som i sin tur rapporterer til statsråden. Jeg skal ikke her gå inn på hva en slik organisasjonsform koster av arbeidskraft, papirflytting og kroner, men bare påpeke at statsråd Strøm-Erichsen nå kan hevde at situasjonen ved OUS er styrenes ansvar, ikke hennes. Standpunktet er formelt korrekt, men mangler enhver legitimitet.
Retorisk ansvarsfraskrivelse er like viktig. Statssekretær Kåss’ favorittargument synes å være at «økte bevilgninger til OUS betyr mindre penger til andre sykehus». Han bør minnes om at et utsagn ikke blir sannere om det gjentas til det kjedsommelige. Dette utsagnet er galt. Helsebudsjettet er en valgt størrelse, ingen naturlov. Politikerne kan vedta å øke bevilgningene til OUS, og samtidig skåne andre sykehus ved å ta penger fra andre områder.
Tenk på egen privatøkonomi: Dersom Per får mer lommepenger betyr ikke det at Pål må få mindre; begge kan få mer penger dersom jeg selv bruker mindre på klær. Jeg velger fritt hva egne penger skal brukes til, slik politikerne velger fritt hvordan statens milliarder skal forvaltes – det er faktisk det som er jobben deres. Dette vet selvsagt Kåss. Likevel gjentar han en feilaktig påstand om helsebudsjettet av retoriske grunner, for å forlede oss til å tro at politikerne ikke har noe valg og derfor ikke kan stilles til ansvar.
Et beslektet retorisk krumspring er påstanden om at konflikten rundt OUS handler om en konflikt mellom by og land – man antyder at det store sykehuset i hovedstaden «stjeler» fra de små lokalsykehusene. «By og land, hand i hand» var slagordet som bygde velferdsstaten – skapt av Kåss’ partifeller. Nå er slagordet snudd på hodet for å gi falsk legitimitet til den motsatte prosessen: en nedbygging av velferdsgodene. Ingen bør la seg lure: OUS ivaretar tallrike regions- og landsfunksjoner, og et totalhavari vil ramme alle deler av Helse-Norge.
Ny offentlig styring. Under det hele ligger et skjult ideologisk program, inspirert av nyliberalistisk filosofi og markedsøkonomi, ofte omtalt som «ny offentlig styring» (New Public Management). Denne ideologien står i en direkte motsetning til arbeiderbevegelsens verdigrunnlag, men byr likevel på visse «fordeler», blant annet ved at den legitimerer en overføring av makt fra politisk til byråkratisk nivå.
Nok en ansvarsfraskrivelse, med andre ord, som gjør det mulig for politikerne å stille til valg med uskyldsrene ansikter – man kan jo ikke klandres for noe man ikke har ansvar for! Samtidig kan de nå ikle seg rollen som advokater og lobbyister for enkeltpersoner som helsevesenet behandler dårlig; de kan være «sjokkerte», gjerne på tabloidavisenes førstesider, over at helsevesenet ikke tar ordentlig ansvar for fru Hansens lårhalsbrudd.
Hvis man er opptatt av demokratiets grunnvilkår bør man erkjenne det ødeleggende i disse prosessene, slik også Makt- og demokratiutredningen påpekte for noen år siden. For det første tømmes politikken for meningsinnhold: Det er jo ingen vits i å stemme – langt mindre påta seg et verv – dersom de reelle verdivalgene er delegert til forvaltningen. For det andre oppstår det uholdbare situasjoner på «gulvet» i helseinstitusjonene: Når politikerne lover helsehjelp til både fru Hansen og herr Jensen, men ikke tar ansvar for at løftene oppfylles, påføres omsorgsarbeiderne et uløselig prioriteringsdilemma der vi tvinges – uforskyldt – til å velge mellom Hansen og Jensen.
Statsministerens utspill for noen måneder siden, der kreftpasienter ble lovet raskere behandling uten at det ble gitt verken økonomiske eller juridiske garantier, er et godt eksempel. Slik får politikerne i pose og sekk – de kan fremme fagre løfter og saldere sine budsjetter – mens arbeidstakerne må bære konsekvensene. Noen finner denne situasjonen så uholdbar at de takker for seg (jf. Aftenposten 13/10). Andre bøyer nakken og gjør så godt de kan, med risiko for å bli utbrente eller desillusjonerte. Dermed får problemene også en feministisk dimensjon – for helsevesenet er en kvinnearbeidsplass.
Jeg oppsummerer: Kunsten å frasi seg ansvar, som av Strøm-Erichsen og Kåss er utviklet til fullkommenhet, bidrar til dårlig pasientbehandling, urimelige påkjenninger på (spesielt kvinnelige) arbeidstakere, nedbygging av offentlige velferdsgoder, uthuling av demokratiet og sementering av en markedsliberal ideologi. Og jeg gjentar min forundring: Dette skjer under en flertallsregjering dominert av Arbeiderpartiet – Gerhardsens og Tranmæls parti!
Forleden meldte TV 2 at OUS har brukt mer enn 400 millioner kroner på private konsulentbyråer de siste tre årene – det kan Arbeiderpartiets helseminister åpenbart stilltiende akseptere? Jeg oppfordrer henne til å svare for seg i det offentlige rom: Hvordan er utviklingen på OUS forenlig med arbeiderbevegelsen tradisjoner og verdigrunnlag? Hittil har hun vært rungende taus, noe som i seg selv er et retorisk knep. Å tale er mer risikabelt – da kan man jo risikere å bli stilt til ansvar!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar