Normans skattekronikk i Dagens Næringsliv, 8. desember

Flere har etterlyst hvor man kan finne Victor Normans kronikk "Regningen, takk!" som ble trykket i Dagens Næringsliv 8. desember. Kronikken har ført til interessante debatter, både i Dagens Næringsliv og andre medier om skattenivå og velferdssamfunn.

Jeg fant teksten på Manifest.no, og gjengir den her. Klikk på overskriften her hvis du vil hente den fra Manifest.

----------------------------------------------------------------

REGNINGEN, TAKK!

AV VICTOR D. NORMAN

Skal vi ha et førsteklasses offentlig tjenestetilbud, må vi betale prisen. Og
prisen er høyere skatter.

Det offentlige Norge er underfinansiert. Vi drukner i biler, men har ikke
penger til å bygge et tidsmessig veinett – vi har ikke engang råd til å holde
ved like de veiene vi har. Vi er etterhvert i verdensklasse når det gjelder ferier
og uteliv, mens norske skoler og universiteter jevnt og trutt klatrer nedover på
internasjonale rangstiger. Vi bygger hus og hytter og pusser opp så det knapt
er en snekker å oppdrive, mens planer for opprustning av skolebygg og nye
boliger til psykisk utviklingshemmede må legges på is fordi kostnadene blir for
høye. Vi installerer tyverialarmer og tegner forsikringer for stadig flere
gjenstander, men har ikke råd til politi med kapasitet til å etterforske tyverier.
Vi er villige til å betale nesten hva som helst for å se bedre ut enn vi er, men
må stå i kø for den legebehandlingen som kunne gjøre at vi faktisk ble bedre.
Den offentlige fattigdommen handler ikke bare om at offentlig sektor er
for liten. Det er vel så alvorlig at stat og kommune taper i kampen om de
beste folkene. Talentene blir ikke lenger universitetslærere, sykepleiere eller
rådmenn; de blir petroleumsingeniører, finansanalytikere eller
forretningsadvokater. På områder der det er direkte konkurranse om folk
mellom det private og det offentlige, må stat og kommune gi tapt; rett og slett
fordi det private kan by mer.
Terra-saken burde ikke overraske noen – den avdekker bare det
misforholdet som etterhvert bygger seg opp mellom kompetansen i privat og
offentlig sektor.
Problemet vil ikke gå over av seg selv. Det vil bli verre. Etterspørselen
etter utdannelse, helse og omsorg vil fortsette å vokse raskere enn økonomien
som helhet, og når eldrebølgen for alvor velter inn over oss, vil behovet for
folk og gode løsninger i offentlig sektor eksplodere. Samtidig vil det bli stadig
vanskeligere for det offentlige å konkurrere om de beste folkene etterhvert
som tradisjonelt næringslivet erstattes av bedrifter med behov for store
mengder høyt utdannet arbeidskraft. En tur til Nydalen eller Fornebu er nok
til å se på nært hold hva jeg snakker om.
Alt dette er velkjent. Så hvorfor gjenta det?
Av den enkle grunn at det nesten ikke er noen som er villige til å trekke
den uavvendelige konklusjonen: Skal vi ha et førsteklasses offentlig
tjenestetilbud, må vi betale prisen.
Jens Stoltenberg og Martin Kolberg og andre som kanskje ønsker å øke
skattene, tør ikke, i frykt for å tape neste valg. Erna Solberg og Siv Jensen vil
ikke, i håp om å vinne det samme valget.
I stedet virrer alle rundt og håper på et mirakel eller to, eller luller seg inn
i økonomisk fiksjonstenkning.
Miraklene mange håper på, har til og med navn. Det ene het en stund
effektivisering av offentlig sektor, så het det modernisering, nå heter det
fornying. Det andre heter kutt i overføringene, pensjonsreform, eller et mer
inkluderende arbeidsliv; litt avhengig av hvem det er som snakker.
Det er flott både med fornying og inkludering – særlig hvis det blir noe
mer enn gode navn på departementer – men også det vil i første omgang
kreve både folk og talenter som vi ikke har, og resultatene vil uansett ikke
komme over natten. Selv på lang sikt vil effektivisering og reduserte
overføringer i beste fall bare være en delløsning.
Den økonomiske fiksjonstenkningen kommer til uttrykk i påstanden om at
det vi mangler ikke er penger, men folk. Det er selvfølgelig riktig. Det er ingen
land som mangler penger så lenge de har en seddelpresse. Det er imidlertid
ikke det som er poenget. Formålet med skatter er ikke å skaffe penger, men å
få private forbrukere og bedrifter til å legge beslag på færre folk, slik at vi får
frigjort ressurser til offentlige tjenester. Så lenge vi har knapphet på folk, er
det bare gjennom høyere skatter vi kan løse det offentlige
fattigdomsproblemet.
Det er på tide at vi slutter å virre og tar stilling til realiteten: Ønsker vi
bedre offentlige tjenester, eller gjør vi det ikke? Hvis vi gjør det, må vi godta
høyere skatter i en eller annen form. Vil vi ikke det, må vi senke
ambisjonsnivået når det gjelder skoler, eldreomsorg, veier og alt det andre vi
har latt stat og kommune ta ansvaret for. Så enkelt er det.
Såvidt jeg kan konstatere, er det ingen politiske partier i Norge som går
inn for å redusere omfanget eller ambisjonsnivået for offentlige tjenester.
Både høyre- og venstresiden i norsk politikk ønsker at utdannelse, helse,
infrastruktur og omsorg skal være et offentlig ansvar, og at tjenestene skal
være så gode at vi ikke får en todeling der velstående kjøper gode tjenester
privat, mens resten er henvist til et dårlig offentlig tilbud. Isåfall er svaret
klart: Vi må godta høyere skatter.
Hvis den politiske logikk er slik at venstresiden ikke kan gå inn for høyere
skatter uten å begå politisk selvmord, er høyresiden den eneste som kan ta
ansvaret. Kanskje det er på tide, Erna, å friske opp slagordet "Skatt og skole"
– men gi det et nytt innhold?

Publisert i Dagens Næringsliv 8.12.2007.

Victor D. Norman er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole og
tidligere Arbeids- og administrasjonsminister for Høyre.