"Skal vi få til de nødvendige omstillinger og få økonomisk styring i sykehussektoren, må vi bygge opp helsesystemene fra grunnmuren."
Kjell Maartmann-Moe, lege og leder for Helse- og velferdspolitisk nettverk i Oslo og Akershus Arbeiderparti.
Odd Kvamme, lege.
Vi er blant verdens rikeste samfunn. Vi har verdens beste helse- og velferdstjenester for folk flest, hovedsaklig finansiert av fellesskapet. Vi har rikelig med høyt kvalifisert helsepersonell. Vi bruker verken dem eller pengene på den rette måten.
Fastlegeordningen kom på plass i 2001 og koster cirka seks milliarder kroner i året. Den holder budsjett. Spesialisthelsetjenesten utenfor sykehus holder budsjett. Spesialisthelsetjenesten i sykehusene har i år budsjett på om lag 83 milliarder. Siden 2002 har budsjettene til sykehusene steget med seks milliarder hvert år i gjennomsnitt, og budsjettene holdes ikke. Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad peker med rette på at spesialisthelsetjenestens overforbruk er et betydelig demokratisk problem.
Skal vi få til de nødvendige omstillinger og få økonomisk styring i sykehussektoren, må vi bygge opp helsesystemene fra grunnmuren: Fastlegeordning og kommunehelsetjeneste.
Store omstillinger i helsetjenesten må være tuftet på demokratiske prosesser, konsensus, forutsigelighet, langsiktighet og budsjettkontroll. Det tar tid, og det skal ta tid, fordi det handler om helsetilbudet til folk flest. Omstilling må være basert på en felles, bred forståelse av mål, roller og oppgaver i hele helse- og omsorgstjenesten, ikke bare i spesialisthelsetjenesten og på spesialisthelsetjenestens premisser, slik det i alt vesentlig har vært til nå.
Inntil vi har fått omstilt, må det være en viss romslighet i foretaksøkonomien - slik det alltid har vært. Vi må unngå at kortsiktig budsjettering ødelegger strukturene som vi skal bygge helsetjenesten videre på. Med den økning i antall eldre som venter oss de nærmeste tiårene, kommer vi til å trenge hver sengeplass og hjelpende hånd.
Helse- og omsorgstjenesten skal være offentlig finansiert og bygge på LEON-prinsippet (Laveste Effektive OmsorgsNivå). Det er spesialister i allmennmedisin som skal drive fastlegearbeid, ikke sykehus eller andre spesialister. Det er viktig at betalingssystemene i helsetjenesten ikke oppmuntrer til at oppgaver skyves oppover i behandlingspyramiden. Det er uforholdsmessig kostbart og gir ikke helsegevinst.
Tre samarbeidende linjer: Folk flest må få medisinsk diagnostikk og behandling for de alminneligste sykdommene lokalt, hos fastlegene, på lokalsykehusene eller hos lokale privatpraktiserende spesialister.
1. linje er et medisinsk lavterskeltilbud av fastleger som utreder, behandler og følger opp alminnelige sykdommer. Fastlegene samarbeider og koordinerer den medisinske hjelpen med kommune- og spesialisthelsetjeneste og NAV.
2. linje er lokale sykehus som yter generell kirurgisk, indremedisinsk, psykiatrisk og rehabiliterende spesialisthelsetjeneste (og eventuelt andre fagområder), samt de privatpraktiserende spesialistene i sykehusets nedslagsfelt. Om det er enighet mellom 1. og 2. linje i et lokalsykehusområde, kan lokalsykehuset ha satellitter med spesialistvirksomhet.
Pasienter skal i minst mulig grad flyttes som pakker mellom funksjonsfordelte sykehus. På lokalsykehuset skal en pasientansvarlig lege ha hovedansvar for kontakt med pasient, pårørende og behandlingsapparatet.
3. linje er et høyterskeltilbud med regionale og nasjonale medisinske funksjoner. Mennesker med sjeldnere sykdommer skal få god hjelp på dette nivået i samspill med 2. og 1. linje.
Denne nivådelingen må ligge fast for å sikre stabile samarbeidsrelasjoner i helsetjenesten. Vi må først og fremst bli gode til å samhandle om pasientene på de nivå vi har. Innføres nye nivå, får vi flere samarbeidsarenaer, økende administrasjon, uklare ansvarsforhold og økte utgifter med marginal effekt på helsen.
Når oppgaver flyttes fra ett nivå til et annet, må det være faglig enighet på begge nivå. De nødvendige ressursene til å løse oppgaven på en god måte og til nødvendig kompetanseheving må følge med. Spesialisthelsetjenesten kan ikke lenger ensidig definere oppgaver ut av sitt ansvarsområde, overføre dem til fastleger og kommunehelsetjeneste og selv beholde ressursene.
Det er avgjørende for pasientene og de pårørende at det er én person med medisinsk ansvar, myndighet og koordinatorrolle for pasienten. Denne rollen har fastlegen. Fastlegen skal ha utrednings- og behandlingsansvar i 1. linje, samt koordineringsansvar for pasientene overfor spesialisthelsetjenesten og NAV. Det er derfor viktig at alle slutter opp om fastlegens rolle og ikke river den ned. Når det medisinske tilbudet oppstykkes, svekkes koordinasjonsmulighetene, og resultatet blir ressurssløsing for pasienter, pårørende, helsetjenesten, NAV - og for skattebetalerne.
Landet må inndeles i varige lokalsykehusområder. Befolkningens, kommunenes og fastlegenes behov må veie tungt for lokalsykehusenes plassering. Når lokalsykehusene er lokalisert, må det etableres et representantskap for hvert sykehus med representanter for brukerne, spesialistene i og utenfor lokalsykehuset, praksiskonsulentene, ansatte og sykehusledelsen samt én politiker, én helse- og sosialsjef og én fastlege fra hver kommune. Det regionale helseforetaket, Kommunenes sentralforbund og NAV må ha observatør i representantskapet.
Representantskapet skal være lokalsykehusets øverste organ. Det velger styre for lokalsykehuset av og blant sine medlemmer. Slik blir lokalsykehuset demokratisk og faglig forankret lokalt. Kommunene, sykehuset og fagpersonalet får felles ansvar for å løse oppgavene etter LEON-prinsippet. Skal dette bli vellykket, må representantskapet også ha økonomiske styring med helseøkonomien i området, slik at ressursene følger oppgavene. Dette blir en svært interessant interkommunal samarbeidsarena for helse- og omsorgsspørsmål.
Vår lokalsykehusmodell kan fungere innenfor dagens ordning med regionale helseforetak, men passer også med overordnet styring fra et nasjonalt helsedirektorat.
Vi forslår å starte prøveordning med representantskap og styrer for lokalsykehus. Hvis erfaringene er gode, må det vurderes om den bør gjøres permanent og nasjonal. Det kan også etableres representantskap for regionsykehusene utgått fra lokalsykehusenes representantskap.
Representanter fra alle landets lokalsykehusrepresentantskap må møtes jevnlig for å utveksle erfaringer slik at vi får et lærende og dynamisk system som følger utviklingen og prinsippet om Laveste Effektive OmsorgsNivå bedre.
Mange oppgaver som i dag gjøres på sykehusenes poliklinikker, kan løses av fastlegene til langt lavere kostnader, mer koordinert og faglig minst like bra som i spesialisthelsetjenesten. Det vil det på sikt bidra til budsjettkontroll også i spesialisthelsetjenesten i sykehus.
Kjell Maartmann-Moe, fastlege i Oslo indre øst, førsteamanuensis ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo, og leder av Helse- og velferdspolitisk nettverk i Oslo og Akershus Arbeiderparti
Odd Kvamme, fastlege i Kyst-Norge (Stord kommune)
• Hentet fra Nationens nettutgave, klikk her eller på overskriften for å lese kronikken der
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar