Siste krampetrekning fra Nasjonalt Råd for fødselsomsorg (2001–2007)

Nasjonale medier har igjen formidlet professor Pål Øians angrep på de små fødeavdelingene rundt om i landet.

Sluttrapporten fra Nasjonalt Råd for fødselsomsorg (som la seg selv ned ifjor høst) må sees på som en siste krampetrekning fra en gruppe fagfolk som har kjørt seg fast i en ideologisk blindgate og som provoseres sterkt av at departementet slapp representanter for brukergrupper inn i prosessen med å utarbeide en helhetlig strategi for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Pål Øian vil skape et bilde av at det er farlig å føde på små fødeavdelinger. Det Pål Øian driver med her, er argumentasjoner og formodninger. Han har ingen tall eller forskingsresultater å vise til, og han innrømmer selv (s. 8 i rapporten) i sluttrapporten at det ikke ligger vitenskap eller forsvarlighetskrav bak normen om 4-500 fødsler i året. Dette tallet er bare fremkommet som et praktisk hensyn i forhold til vaktbelastning for faste leger.

Pål Øian kritiserer bruken av vikarer, men kritikken er lite konkret. Vikarer brukes på både store og små sykehus, men er klart at en del mindre sykehus er avhengig av vikarleger for å drive. Det gjelder ikke bare fødeavdelinger, men også andre avdelinger og funksjoner som kirurgi og anestesi. Løsningen på dette er hverken å legge ned fødeavdelinger eller hele sykehus, men å jobbe med utvikling og kvalitetssikring! Det er som kjent uheldig å kaste barnet ut med barnevannet.

Mange små sykehus har ordnet seg med faste vikarer ("vikarstafetter", "legenettverk") som kommer igjen år etter år og som kjenner sykehuset og regionen de betjener. I mange tilfelle har disse vikarene også sine egne faste pasienter (kronikere og langvarig syke), slik at en oppnår god lege-pasientkontinuitet.

Ved den fødeenheten som jeg kjenner best, Lærdal sjukehus, bruker en et fast nettverk av fødselsleger og gynekologer fra Sverige. Det er høyt kvalifiserte overleger fra universitetssykehusene i Malmø og Lund som har mange års tilknytning til sykehuset i Lærdal. I tillegg til å sikre tryggheten for de fødende, sikrer de også at det finnes et gynekologisk tilbud til den kvinnelige delen av befolkningen - i en stor region uten privatpraktiserende gynekolog.

Sentralisering av fullverdige fødetilbud er ingen farbar vei å gå. Får Pål Øian viljen sin, blir det mange fødsler i norske busslommer i årene fremover.

Sluttrapporten må trolig leses på bakgrunn av at ideologene i det nasjonale rådet opplever at de er på vikende front. Etter seks års arbeid har de ennå ikke klart å få tillit i lokale fagmiljøer eller hos befolkningen.

• Last ned rapporten (doc) ved å klikke på overskriften her