Sykehuslegene kritiske til reformen: Har ikke nådd målene

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad mener evalueringen av sykehusreformen viser at den i store trekk har innfridd. Men nye undersøkelser viser at bildet ikke er fullt så entydig, skriver Pål E. Martinussen, dr. polit. og seniorforsker, SINTEF Helse i Helserevyen:

"Da Forskningsrådet i fjor leverte sin sluttrapport om evalueringen av sykehusreformen konkluderte helse- og omsorgsministeren med at ”det eneste som virkelig teller, er om sykehusreformen har ført til en bedre helsetjeneste, med sykehus som gir oss gode og trygge tjenester når vi trenger det”. Ifølge statsråden viser evalueringen at reformen i store trekk har innfridd. Nå foreligger imidlertid resultatene fra den første undersøkelsen som har tatt utgangspunkt i sykehuslegenes vurderinger, og den viser at bildet nok ikke er fullt så entydig.
Undersøkelsen er et samarbeid mellom undertegnede, professor Terje P. Hagen ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi (UiO), og forskningssjef Olaf G. Aasland ved Legeforeningens forskningsinstitutt. Resultatene er tidligere presentert i en artikkel i Tidsskrift for Den Norske Legeforening, og jeg skal her oppsummere de viktigste funnene.

Våre resultater gir for det første grunnlag for å konkludere med at sykehuslegene generelt sett er kritiske til effektene av sykehusreformen. Hovedtendensen i materialet er nemlig klar: bare 18 prosent mener effektene stort sett er positive, mens 49 prosent av sykehuslegene mener at sykehusreformen stort sett har hatt negative effekter for sykehusene.

Det er ikke bare slik at en vurderer målsettingene om større likhet, bedre kvalitet og bedre organisering som ikke nådd. Etter sykehuslegenes syn har en også fjernet seg fra disse målene. Dette gjelder særlig målet om bedre medisinsk kvalitet i helsetjenestene. Også når det gjelder bedre organisering var det en klar overvekt som mente en har fjernet seg fra målet. Bare i forhold til ett av de målene vi har undersøkt vurderer legene målsettingen med reformen som oppnådd, og det gjelder målet om økt produktivitet.

Det er videre betydelig misnøye med hvordan pasientene prioriteres. Oppfatningen er at reformen ikke bare oppmuntrer til å prioritere ”lønnsomme diagnosegrupper”, men at den også har medvirket til at dette faktisk skjer: 62 prosent oppga at det i større grad ble oppmuntret til denne type atferd etter reformen, mens 45 prosent mente at dette også er blitt realiteten. Effektene for kvaliteten i pasientbehandlingen oppfattes likedan som negative: nesten en tredel oppga at reformen oppmuntrer til dårligere medisinsk kvalitet, mens kvaliteten ble vurdert til faktisk å være redusert i noe lavere grad enn hva insentivene tilsier."

• Les hele kommentaren til Pål E. Martinussen i Helserevyen ved å klikke på overskriften her