Aftenposten-kommentar: Pasienter som politikk

AV HÅVARD NARUM, KOMMENTATOR OG LEDERSKRIBENT I AFTENPOSTEN Kampen om sykehusene dreier seg ikke bare om hvilke sykehus vi skal ha. Den illustrerer også dype motsetninger i Regjeringen.

HVILKE SYKEHUS som skal overleve, og hvilke oppgaver de skal ha, bringer frem ømme politiske tær for enhver norsk regjering. Dette har gått som en rød tråd gjennom sykehusserien som Aftenposten har hatt de siste par ukene.
Sykehusreformen som Jens Stoltenbergs første regjering fikk gjennomført i 2001, med opprettelse av de regionale helseforetakene, var blant annet tenkt som et tiltak for å lette det politiske presset på regjering og storting i sykehussaker. Det mislyktes langt på vei.

Da Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet formulerte sitt første regjeringsprogram på Soria Moria høsten 2005, bandt de seg til masten i den forstand at de lovet at ingen lokalsykehus skal legges ned. Formuleringen var utvilsomt en seier for Senterpartiet. Men den var et stort tap for handlefriheten fordi den skapte forventninger som ikke lar seg forene med den medisinske utvikling og de økonomiske mål. Og den legitimerte lokale krav om at Regjeringen må gripe inn hvis helseforetakene gjør vedtak som blir opplevd som i strid med Soria Moria-erklæringen.

Ap mot Sp og SV
Det er på denne bakgrunn vi må se striden mellom regjeringspartiene om hvor aktiv helseministeren skal være i å stanse helseforetakenes forslag til endringer i lokalsykehusenes tilbud til pasientene. Sp og SV krever slike inngrep fra hennes side, Ap sier det er uaktuelt.
Men Ap er utsatt for sterkt press fra sine egne i de områder der det er aktuelt å legge ned akuttavdelinger eller fødetilbud. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre nylig besøkte Aps fremste velgerkommune, Årdal, ble han møtt med parolen «lokalsjukehus – tryggheit frå vogge til grav». Og som om ikke det var nok: En partiveteran med 63 års medlemskap gjorde det tindrende klart at han kommer til å levere inn både partiboka og beviset på æresmedlemskap dersom lokalsykehuset i Lærdal blir lagt ned.

Kvalifikasjoner og utstyr
Slike følelsesladede meningsytringer er en naturlig del av en debatt om noe folk oppfatter som helt avgjørende for deres egen livskvalitet. Ingen politiker kan uten videre avfeie dem.
Men det betyr ikke uten videre at det er forsvarlig å styre etter disse grasrotoppfatningene. For i dag er sykehuspersonalets faglige kvalifikasjoner og det utstyr de har til disposisjon, som oftest langt mer avgjørende for en vellykket behandling enn avstanden mellom sykehusene og pasientenes bolig. Trygghetsparolen fra Årdal tåler ikke møtet med dagens medisinske virkelighet.
Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har i mange tilfeller sine ord i behold når han sier at sentralisering av sykehusene kan redde liv. Han viser spesielt til at de store sykehusene har et langt bedre tilbud til kreft- og slagpasienter enn de mindre.
Men Larsen har også et annet budskap, som er helt avgjørende for at folk flest skal akseptere hans første: Parallelt med sentraliseringen må flere behandlingsoppgaver flyttes ut fra de tradisjonelle sykehusene og overføres til kommunehelsetjenesten og lokalmedisinske sentre. Spesialistene må i større grad foreta diagnostisering og enklere behandling der folk bor.

Stikker dypere
Det er altså nødvendig å ha minst to tanker i hodet på en gang. Og det passer ikke alltid inn i den politiske kampen – i hvert fall ikke når den, slik tilfelle er med sykehusstriden i Regjeringen, også er et symptom på en konflikt mellom regjeringspartiene som stikker dypere enn fremtiden til sykehuset i Lærdal, hjembygda til Sps leder, Liv Signe Navarsete.
Sp og SV ser sykehussaken som en mulighet for å komme på offensiven på Aps bekostning i en tid da begge de små regjeringspartiene sliter med velgeroppslutningen mens Ap ser ut til å være på vei opp fra den dypeste bølgedalen. Og opptakten til et kommunevalg er ikke det beste politiske klima for partier som ønsker å være trofast mot sykehusmodellen som forutsetter at helseforetakene og sykehusstyrene skal fatte beslutninger som mange velgere mener politikerne fortsatt bør ha ansvaret for.

Aker
Enklere blir det ikke når helseforetakene lar være å lytte til brede, og i en del tilfeller samlede, politiske lokalmiljøer. Styrebeslutningen i Oslo universitetssykehus om å nedlegge Aker er et godt eksempel i så måte. Et enstemmig bystyre i Oslo gikk mot dette vedtaket, og ba helseministeren overprøve det.
Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fulgte ikke oppfordringen. Hun valgte å være tro mot foretaksmodellen, noe hun har full anledning til. Men det er politisk dristig å skyve et sykehusstyre foran seg i en sak der det har gjort et vedtak som har provosert store deler av hovedstadens befolkning. Og det er tvilsomt om det bidrar til å legitimere helseforetaksmodellen hos folk flest, noe som er avgjørende for at den skal overleve i lengden.

• Les kommentaren i Aftenposten ved å klikke her eller på overskriften