Sykepleien: - Texas, Oslo

KOMMENTAR AV BARTH THOLENS I SYKEPLEIEN, 14.10.2010 Prosessen mot gigantsykehuset i Oslo ligner mest på et byggeprosjekt som mangler tegninger.

Min bestefar var arkitekt. Utstyrt med tversoversløyfe og en evig Havanna-sigar i munnen, tegnet han funkisbygninger av det ambisiøse slaget. Både før og etter krigen beriket han en rekke byer med såkalte signalbygg, for det meste skoler og kirker. Ikke alle var like vellykkede. En skole gikk på folkemunn under økenavnet «Gråboksen». Et annet bygg ble hetende «Strykejernet», mens en kirke under betegnelsen «Stekespaden» ble et noe tvilsomt monument over hans eksperimentelle fase.
Mens noen av bygningene fortsatt står, har skiftende tider og mangelen på troende ført til at en del av bestefars bygninger er blitt revet. Men jeg har beholdt respekten og beundringen for byggekunsten. Stilt overfor byggherrens strenge kravspesifikasjoner om arealutnyttelse og pengebruk, skal arkitekten ha ryggrad til å finne gode fysiske løsninger som i tillegg gir brukerne en ekstra opplevelse. Når bygningsarbeiderne stikker den første spaden i jorda, skal alt være gjennomtenkt og all logistikk på plass.

Selv om jeg forstår at utfordringene er enorme, tviler jeg sterkt på om jeg i framtiden vil klare å mobilisere samme type beundring for dem som bestemmer over gigantsykehusene i Oslo-området. Her har byggherren (Helse Sør-Øst) hatt en rekke overveldende visjoner om bedre ressursutnyttelse, pasientflyt og sparte kostnader.

Mens «Europas mest effektive sykehus» ble reist på et jorde i Lørenskog, ble tre sykehus i Oslo slått sammen til ett: OUS. Riktig visjonært, alt sammen. Framtiden! Problemet er at planleggerne ikke har vært så nøye med detaljene. De har faktisk begynt å bygge uten helt å vite hvor stort huset til slutt skulle bli og hvor mange etasjer man trengte.

Da nye Ahus ble åpnet, ante man fremdeles ikke hvordan pasientene fra bydel Alna i Oslo skulle få plass. Det sammenslåtte OUS består fortsatt av bygninger som ligger strødd utover hele byen. Noen av bygningene skal riktignok (kanskje) forlates, men usikkerheten er total med tanke på hvor det hele skal ende opp. Et nytt gigantbygg trenges på Gaustad, men er ikke i nærheten av å bli påbegynt. Ullevål skal ta seg av lokalbefolkningen, men hvor legevakten skal være er fortsatt uvisst.

Besjelet av ideen om store, gode fagmiljøer, er avdelingene på OUS allerede slått sammen i ni klinikker. Avdelingene blir mye større enn før, med færre mellomledere og tilsvarende større avstand til fotfolket. Størrelsen på avdelingene, hvor mange pasienter de skal betjene og hvem og hvor mange det er som skal jobbe på dem, er fortsatt helt i det blå.

Usikkerheten, som personalet logisk nok føler, har ført til at få foreløpig har ønsket å flytte til Ahus. Byggherrene i Sør-Øst hadde forutsatt at hundrevis av leger og sykepleiere fra OUS skulle pakke kofferten, fordi en del av pasientgrunnlaget ville bli overført til Akershus som del av Den Store Kabalen. Men hvem gidder vel å flytte når man ikke vet om man kanskje kan bli der man er?

Til gjengjeld har Ahus et skrikende personalbehov for å kunne håndtere en ny pasientstrøm som kommer neste år. De forsøkte å lyse ut stillinger eksternt, men ble i siste lite stanset av Sør-Øst som fryktet en ukontrollert utvandring av kvalifisert personalet fra andre strøk. Imens blir sykepleiere på OUS tilbudt nye jobber på Ahus som de ikke en gang har vært til intervju for, og selv om de ikke har sagt opp stillingen de er i. Det er rett og slett Texas. Jeg tør påstå at om en privat bedrift hadde ført en lignende personalpolitikk, ville de blitt politianmeldt av LOs sommerpatrulje!

Til alt overmål har OUS nå søkt om mer penger for å kunne gjennomføre prosessen. Til tross for visjonene har de funnet ut at de ikke vil klare å ta ut potensialet for innsparinger som ligger i en sammenslåing – uten at de faktisk må bruke mer penger for å få den til! Det er bare å be for at konstruksjonen OUS ikke får samme ettermæle som en av kirkene til min bestefar. Innvielsen av kirken falt sammen med et relativt kraftig regnskyll. Det tålte den ikke. Siden ble den aldri kvitt det lite kledelige økenavnet «Silen».
Revet ble den også.

• Les kommentaren i Sykepleien ved å klikke her eller på overskriften