TIDSSKRIFTET BLOGG 1/12 2010 AV MARTIN AASBRENN
Jeg er redd for konsekvensene en søknadsbasert turnusordning kan få for helsevesenet i utkant-Norge.
Plassene rundt universitetsbyene går tidlig når turnusplassene velges. Mønsteret i hvilke turnusplasser som velges først er likt hvert halvår: Jo mer kronglete veien til nærmeste universitetsby er, jo senere går plassen. Noen snakker om Norwegian-effekten: Turnusstedene med lengst vei til nærmeste flyplass med Norwegian-ruter blir valgt sist.
Forklaringa er lett å forstå når en tenker på hvem vi turnusleger er: Det er flest unge voksne mellom 25 og 30 år. Mange har kjæreste med høyere utdanning, som dermed har best jobbmuligheter i de største byene. Vennene våre er i byene vi har bodd i i seks år. Turnus velges som sjelden etter hvilke plasser som har godt rykte som utdanningssted, som hovedregel velges turnussted kun etter geografi.
Kanskje er utkant-Norge delen av landet som gir best læringsutbytte for turnusleger med endel klinisk erfaring fra studietiden. I en utkantkommune med mange timer til sykehus er vi ganske alene, og må nok av og til gjøre mer ensomme vurderinger enn i en storby. På et lite sykehus uten assistentlegeskikt forventes det kanskje at turnuslegene tar mer ansvar. Jeg tror det er bra hvis en del av turnuslegene som kommer til utkantene har litt erfaring og god norsk systemforståelse for å få fornuftige læringskurver og gode pasientforløp.
Jeg tror ikke mønsteret i hvilken rekkefølge turnusplasser ønskes vil endre seg stort med en søknadsbasert ordning. Utkantene går sist. Med søknadsbasert turnus vil ikke utkantene som nå få tilfeldig utvalgte nyutdannede leger. Heretter vil utkantene antakelig få kandidatene de andre sykehusene helst ikke vil ansette.
Turnuskandidatene med en drøm om å reise til lokalsykehus med mye ansvar vil tenke seg om en gang til hvis de vet at de fleste turnuskollegene de får på utkantsykehuset har problemer med språket.
En kommunelegestilling i en vakker dal eller øy langt vekk fra Oslofjorden blir mindre attraktiv for meg hvis jeg vet at den nye turnuslegen som kommer hvert halvår svært ofte vil være en lege andre ikke vil ansette. Og mye av nyrekrutteringen til kommunelegestillingene i utkantene kommer antakelig fra turnustjenesten?
Jeg er bekymret for at vi kan få en aksellererende ond sirkel for kvaliteten av helsevesenet i utkant-Norge dersom vi innfører søknadsbasert turnus. Tipper søknadsbasert turnus er bekvemt for flinke medisinstudenter med gode kontakter, og en lettelse for mektige sykehus med sentral beliggenhet.
Men hva med pasientene? Hvem har gode argumenter for hvorfor en søknadsbasert turnusordning er bedre for folk som blir syke et sted i Norge?
• Les saken på Legeforeningens/Tidsskriftets blogg ved å klikke her eller på overskriften
Jeg forstår poenget ditt. Samtidig er det viktig å tenke på turnuslegenes og deres families behov også i denne debatten. De nye legene velger turnusplass etter mange kriterier, der også tilknytning, etablering og eventuell samboers/partners/egne barns mulighet for livskvalitet må være med i vurderingen. Idag er ordningen dårlig lagt opp der man forventer at man skal ha få minutters tenketid ved valgdagen til å velge mellom gjenstående alternativ. Konsekvensen for deres egen familie er stor - men dette nedprioriteres.
SvarSlettJeg mener lokalsykehus må bli flinkere til å markedsføre seg, og gjøre seg attraktive for både nye arbeidstakere og turnuskandidater. Det vil jo også være formålstjenlig om man får noen som har hatt et ønske om å komme akkurat dit - sett i en rekrutteringssammenheng. Studenter under utdanning kan ikke brukes ensidig som en brikke i distriktspolitikken - slik det gjøres idag.