Utrygghetens pris

KOMMENTAR I AFTENPOSTEN 9.12.2010, AV HÅVARD NARUM, KOMMENTATOR OG LEDERSKRIBENT Sykehusenes fremtid er en stor hodepine for Regjeringen. I går lettet den på trykket ved å gjøre en viktig Ap-kommune til sykehusvinner.

EN STATSRÅD som ikke forstår alvoret i å bli pepet ut, har et problem. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens tapre, men tafatte, og derfor også mislykte, forsøk på å ta imot budskapet fra flere tusen engasjerte lokalsykehusdemonstranter tidligere i uken, var et tydelig tegn på alvorlig handlingslammelse.

Hun befestet et inntrykk av en regjering som hverken klarer å stå samlet om sin egen sykehuspolitikk eller overbevise velgerne om at det den faktisk forsøker å gjennomføre, har mye fornuft i seg. For uansett hvor gode argumenter demonstranter mener å ha, er det i lengden ikke forsvarlig for en regjering å holde på løsninger som innebærer at pengene til helsevesenet brukes unødvendig ineffektivt.

Men dilemmaene må forklares på en måte som gjør at velgerne i det minste aksepterer at Regjeringen har gode hensikter, og spiller med åpne kort. Det er kanskje her det har sviktet aller mest for Regjeringen i sykehussaken.

Kristiansund
Det ble uansett nødvendig for helseministeren å gjøre noe som kunne bidra til å rette opp den politiske katastrofen som mandagens sykehusdemonstrasjon utenfor Stortinget kunne blitt innledningen til. Løsningen ble å frede akuttilbudet og fødeavdelingen i Kristiansund i åtte år. Prisen er en utsettelse av nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal. Skuffelsen var derfor stor i Molde. En presset regjering kan ikke gjøre alle til lags.
Men Regjeringen snudde en amper stemning i den viktigste Ap-kommunen i Møre og Romsdal. Samtidig skapte den høyere forventninger i andre fylker - forventninger som ikke kan innfris uten store kostnader.

Prioritering
For gledesbudskapet til Kristiansund forandrer ikke det grunnleggende dilemmaet: Et kvalitativt velfungerende sykehusvesen forutsetter tunge økonomiske løft, både til investeringer og drift. Og det krever strenge prioriteringer.

Dette var viktige argumenter da Jens Stoltenbergs rene Ap-regjering, med støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre, overførte eierskapet for sykehusene fra fylkeskommunene til staten i 2001. Men styringsmodellen som daværende helseminister Tore Tønne og Frps ledende helsepolitiker, John Alvheim, var hovedarkitektene bak, har ført til at mange potensielle pasienter - og velgere - føler seg utrygge og maktesløse.

Med rette eller urette oppfatter folk flest at deres interesser blir tilsidesatt av helsebyråkrater de ikke kan stille til ansvar. At noen av disse byråkratene har lønninger som ligger høyt over statsrådenes, bidrar ikke til å øke tilliten til dem. Aksjonistene vender dermed sin vrede mot Regjeringen, slik vi så det så tydelig utenfor Stortinget mandag.

I rørt vann
Vel vitende om at partienes helsepolitikk er noe av det velgerne legger mest vekt på når de avgir sin stemme, blir det fristende for opposisjonen å fiske i rørt vann. Denne uken har Kristelig Folkeparti fremmet forslag i Stortinget om at de fire regionale helseforetakene skal legges ned. Hensikten er ikke bare å gjenta et standpunkt KrF har hatt siden 2001. Minst like viktig er det å synliggjøre avstanden mellom liv og lære hos Senterpartiet og SV.
For disse partiene snakker som om de har glemt det de skrev under på i Soria Moria II-erklæringen i fjor høst. Der står det at «foretaksmodellen innenfor spesialhelsetjenesten videreføres.» Ved en avstemning i Stortinget må alle rødgrønne stå sammen, og dermed vil KrFs forslag falle. Og det til tross for at det nå bare er Ap som ønsker å beholde de regionale helseforetakene.
Høyre og Frp er kommet til at foretakene ikke har virket etter hensikten. Men det er på ingen måte gitt at en enklere modell. der Stortinget gir rammene i en nasjonal helseplan og de enkelte sykehusene ledes av lokale styrer, vil gjøre det lettere å bevare akuttmottak og fødetilbud ved lokalsykehusene. Et annet styringssystem gir ikke mer penger, og det må fortsatt gjøres prioriteringer noen vil være uenig i.

Lokalvalg
Når det nærmer seg lokalvalg, nytter det ikke for noen partier å gjemme seg bak styrer eller direktører i helseforetakene. Aller verst for statsminister Jens Stoltenberg og Ap er det når partifeller lokalt er blant de mest aktive kritikere av helseforetakenes beslutninger, slik tilfellet var i Kristiansund.

Lokalpolitikerne er livredde for at partiet må betale prisen for den usikkerhet som er skapt omkring sykehusenes fremtid. Den frykten er utvilsomt godt begrunnet. Men det er også omleggingene ved enkelte lokalsykehus der det er vanskelig å finne tilstrekkelig tunge økonomiske og medisinske argumenter for å bevare alle tilbud uendret.

Gladmeldingen til Kristiansund var toppnyhet i riksmediene i går kveld. Men den overbeviser neppe velgerne i resten av landet om at Regjeringen fører en sykehuspolitikk som også er til deres beste.

• Les Håvard Narums kommentar i Aftenposten ved å klikke her eller på overskriften.